Uredelig om kvinners tjeneste i menigheten?

I debatten om kvinnelige prester har Oddvar Søvik nå trukket det antikatolske kortet (Dagen 06.04). Men hans antikatolisisme synes å blokkere for en adekvat forståelse av Luther, reformasjonen og den lutherske bekjennelse. Hans misvisning er så grov at det grenser til det uredelige.

Luther forkastet kjernen i katolsk embetsteologi. Den katolske presten løfter Kristus (nærværende i innviet brød og vin) opp for Faderen som et ublodig offer for levende og døde. Slik blir Golgataofferet nærværende i messene i dag.

At den katolske presten er enofferprest, var for Luther en grov vranglære. Men selv om han avviste læren om messens offer, beholdt han det prestelige aspekt både ved Kristi frelsesgjerning og ved menneskets tro og liv. Derfor legger han vekt på at alle døpte er prester, men de bringer intet forsoningsoffer til Faderen (slik den katolske presten gjør).

De bærer frem et troenstakkoffer og praktiserer på den måten det alminnelige prestedømme. I Luthers polemikk mot Kirken i tekster før bruddet med Roma i 1521 (Søvik viser til en av dem) var dette et sentralt tema. Men det man gjerne overser, er at Luther skjelner mellom(offer)prest ogminister (tjener).

I 1523 fikk Luther et brev fra det reformasjonsvennlige byrådet i Praha med spørsmål om hvordan man skulle ordne embetstjenesten i menigheten. I svaret redegjør Luther for forholdet mellom menighet som alminnelig prestedømme og embetstjenesten med nådemidlene. Han skriver: Man blirfødt til ”prest” ved dåpen og troen, mengjort til embetstjener (av andre).

På den måten har alle troende den sakramentale forutsetning for å kunne inneha det kirkelige embete. Men alle blir ikke gitt retten til å ha embetet og å utøve det. Mister man dette poeng hos reformatoren, kommer man ikke til rette med den lutherske bekjennelsenConfessio Augustana (CA). Og det gjør da heller ikke Søvik.

Søvik viser til CA art. V, der det slås fast som kirkelig lære at det erinnstiftet et embete til å forvalte Ord og sakrament slik at vi kan få troen. Gud har ikke innstiftet en funksjon som alle kan drive med. I CA art XIV settes det eksplisitt en stopper for slikt uvesen. Der holdes det frem at ingen kan preke/lære eller forvalte sakramentene i menigheten som ikke er rettelig kalt.

Det betyr man man må være kalt og innsatt ved ordinasjon (ved Guds Ord, bønn og håndspåleggelse) for å være minister/tjener.

Søvik nevner ikke en gang CA art. XIV. Det er oppsiktsvekkende. Men ikke et uvanlig (kirkepolitisk) knep blant luthersk-lavkirkelig. Men CA at. XIV forbeholder embetet forbestemte personer. Altså stikk i strid med det Søvik påstår.

I følge evangelisk-luthersklære er den kirkelige tjenesten med nådemidlene i menigheten en ordning innstiftet av Gud, som bestemte mennesker blir kalt til i å gå inn i pakt med Kristi befaling.