Far og sønn Graham – noe likt, noe ulikt

Jeg vil anta at det er helt klart at Billy Graham aldri ville stemme på et parti med det abortsyn som demokratene har. Men han kunne ha unnlatt å stemme.

Jeg er svært enig i mye av det Sten Sørensen skriver i Dagen om Billy Graham og den respekt han hadde i alle leirer. Også når han skriver at de nære bånd det har vært mellom enkelte evangelikale ledere og Trump, bør mane til ettertanke.

Å stå i nære allianser med statsmenn og presidenter er både usunt og skadelig for evangeliets troverdighet. Evangeliet er nemlig hevet over politikken. Da bør det også gjelder her i landet.

Mitt inntrykk er at flere har innsett det, også Sten Sørensen. Bra. Men som Sørensen også skriver, skal predikantene løfte opp bibelske verdier som veiledning.

Det er riktig at Franklin Graham tok offentlig standpunkt for Donald Trump og stemte på ham. Men stemte på Trump gjorde også faren Billy i 2016, men gikk ikke offentlig ut med det.

Franklin opplyste om farens stemmegivning etter at magasinet Christianity Today, som Billy Graham var med på å etablere, hadde skrevet at president Trump burde trekke seg av moralske grunner.

Da valgte Franklin å opplyse på sin Facebook-side at faren mente Trump var den beste kandidaten og stemte på ham. Jeg vil anta at det er helt klart at Billy Graham aldri ville stemme på et parti med det abortsyn som demokratene har. Men han kunne ha unnlatt å stemme.

Bill Clinton sa dessuten om sin kone Hillary at hun mottok råd fra avdøde presidentfrue Eleanor Roosevelt. Hillary Clinton skrev i sin spalte «Talking it over» at hun og fru Roosevelt diskuterte kvinners rolle i politikken. Og rådet var: Stå på!

At bladet Billy hadde vært med på å starte, tok standpunkt mot Trump vakte mye oppmerksomhet. Men da Vårt Land skrev at det var første gang magasinet tok politisk standpunkt, er det feil.

Da norskættede Harold Myra var sjefredaktør, skrev bladet at president Bill Clinton burde trekke seg av moralske grunner på grunn av hans seksuelle forhold til Mona Lewinsky og løgnene han kom med.

Billy Graham gikk aldri offentlig ut og anbefalte en kandidat. Men i et brev til presidentkandidat John F. Kennedy i 1960 skrev han at han sannsynligvis ville stemme på Nixon, ifølge www.politico.com.

I 1968 sa han offentlig at han ønsket Richard Nixon skulle velge senator Mark Hatfield som visepresident, men anbefalte ikke Nixon offentlig. Likevel skriver Graham i selvbiografien at folk nok skjønte han ønsket Nixon valgt, og hadde blant annet på en større baptistkonferanse latt falle noen ord som tydet på det. I sin forbønn ved innsettelsen av Nixon som president brukte Graham sterke ord:

«Vi erkjenner, O Herre, at du i din suverenitet har tillatt Richard Nixon å lede oss i denne avgjørende tid i historien». Desto større ble skuffelsen for Graham da Nixon i den såkalte Watergate-saken ble avslørt for sine handlinger og løgner og måtte gå. I begravelsen til Nixon sa Graham dette:

Men for den som har Jesus Kristus som Frelser, er døden ikke slutten. For den troende er det håp etter graven. President Nixon hadde det håpet. - Og i dag kan det bli vårt håp.

Det kan også nevnes at Eisenhower var hans klare kandidat i 1952, men han gikk viselig ikke ut med det offentlig. Forholdet de to imellom var nært på det åndelige området. Ganske klart kan man konkludere med at Eisenhower var den av presidentene som Billy Graham betydde mest for, for menneskelig sett var det Graham som ledet han fram til en kristen tro.

I flere sammenhenger har det blitt understreket forskjellen mellom sønn og far Graham. «Sønnen valgte en annen strategi. Han har offentlig støttet de republikanske presidentkandidatene, og han har, i motsetning til hva faren gjorde, kommet med en rekke kontroversielle, politiske uttalelser, skrev forfatter Nils-Petter Enstad. Det om Billy Graham er direkte galt.

Begge har kommet med klare standpunkter om politiske spørsmål det er uenighet om. Billy Graham var sterkt antikommunistisk, og han var for Vietnam-krigen. Det var ikke bare greit når han skulle forkynne til ikke minst ungdommer som ble mer og mer motstandere av krigen.

Etter et møte med misjonærer i Vietnam sendte Billy Graham en melding 15. april 1969 til Det hvite hus/president Nixon om at hvis fredssamtalene i Paris mislykkes, burde vanndikene i Nord-Vietnam bombes.

Det ville ødelegge Nord-Vietnams økonomi, og kunne ha drept millioner av vietnamesere, ifølge kommentator og forfatter Jeff Greenfield i artikkel på www.politico.com 21.2.2018. Det er ikke lett å sette ulike uttalelser opp mot hverandre, men denne overgår vel det mest av uttalelser og inngripen i det politiske spill.

Så har jeg også lest at noen skriver i innlegg at Billy Graham var sterkt imot at John F. Kennedy som katolikk skulle bli president. Men i selvbiografien sin «Just As I Am» skriver han at han ikke så alvorlige problemer ved at en katolikk skulle bli president i USA.

Mange gjorde det fordi kirkens øverste leder er paven i Rom, selv leder for en stat, Vatikanstaten. Men Billy Graham ville ikke gå ut mot John F. Kennedy slik mange ønsket han skulle.

Hvordan kunne så Billy Graham bli så populær og ha slik respekt på tross av at mange var sterkt uenig med ham? Når statsledere besøkte Det hvite Hus, var det vanlig at Billy og Ruth Graham ble invitert og satt ved samme bord som USAs president og de ærverdige gjestene. Det sier mye om status.

Jeg tror grunnen er den at situasjonen på 1900-tallet var annerledes enn i dag. Før godtok man at en evangelist kunne komme med klare politiske uttalelser, i dag gjør man det ikke. Vi ser det her i landet. Studenter ved universitetet i Kristiansand vil ikke ha forelesninger i et lokale med tilknytning til Pinsebevegelsen.

Snart må de vel gå sin egen vei fra hjemsted til undervisningslokale for ikke å se kirkebygg og bedehus på veien, slik muslimene i Saudi-Arabia har sin egen bilvei til Mekka. Den nye situasjonen ville også ha vært en utfordring for Billy Graham hadde han virket nå med de klare politiske meningene han hadde.