Et veldig nytt Nytestamente?

Jeg har stor sans for ønsket om å komme tettere på NTs greske tekst, gjerne uten polish og kirketradisjon, selv om jeg tviler på at Fauskangers tekst er spesielt genial, så langt jeg har lest.

Religionsviteren Helge K. Fauskanger har laget en helt ny oversettelse av Det nye testamente (NT), kalt «Tekstene slik de opprinnelig ble skrevet». Fauskanger tror NT opprinnelig var «fragmentert, dels dårlig skrevet og ofte på et røft gatespråk». Bibelselskapets 2011-oversettelse, derimot, er «finpusset» og «polert». I så måte er Fauskangers NT en slags «mot-Bibel» eller protest-Bibel. Han vil gi en «råere og mer usminket» versjon av NT (s.15). Hvordan har Fauskanger lyktes?

BOKANMELDELSE: «Frihet sammen» av Audun Lysbakken

En «upolert» oversettelse

Tendensen er konkordant («ord-for-ord»). Fauskanger sier at han vil følge setningsoppbygningen i den greske grunnteksten «slavisk», noe som strengt tatt er umulig. Han bruker «kjød» for det greske sarx, de mange omskrivningene i NO78 og Bibel2011 er «å fragmentere et hovedbegrep i teksten».

Fauskangerss brodd er mest mot Bibelselskapet, og særlig bruken av skjønnlitterære forfattere som språkkonsulenter i Bibel2011, som har gjort teksten for litterær, lettlest og pyntet.

LES: Det de har sett og hørt

Slik er Fauskangerss NT del av en trend med bibeloversettelser tettere på grunnteksten, mindre tilpasset leseren. Den er også en del av en annen trend med religionshistoriske oversettelser, som i serien «Verdens hellige skrifter».

Oversettelsesvalg

Av Fauskangers nye og uprøvde ordvalg er enkelte spennende, som «favorisering» i Jak 2,1, eller Åp 21,3: «Guds telt er hos menneskene». I bibeltekst er det uvant å møte fremmedord som «pulverisere» (Matt 21,44), «komplott» (Apg 23,30), «magistrater og køllebærere» (Apg 16,35), eller å lese at «en av betjentene ... gav Jesus en lusing» (Joh 18,22; 19,3).

En agnostikers bibellesning

Fauskangers kaller seg agnostiker. Han skriver «fra et skeptisk, humanistisk og kritisk ... synspunkt» (forum.skepsis.no). Det preger særlig de 350 sidene med kommentarer nær sagt over alt, ikke minst om kristologi, NTs bruk av GT og ønsket om å fremheve mulige motsetninger i Bibelen. Evangeliene kaller han konsekvent for «hagiografer».

Det er veldig viktig for Fauskanger å datere NT-skriftene så sent som mulig. Fauskanger tror ikke at Paulus skrev 13 brev. Mange er tilskrevet ham på falskt grunnlag. Han tror at «nesten alle forskere har fastslått» at «pseudepigrafiene» er «forfalskninger» (s.12). Om forfatteren bak 2 Pet sier han: «den siste forfalskeren unnslo seg ikke for å massivt plagiere en tidligere forfalskning», nemlig Judas brev (s. 661-2).

Han siterer nesten bare ytterst kritiske forskere, og Fauskanger velger seg nokså ekstreme motstandere, som H. Bratterud. Han kaller Luther for en «analfiksert mørkemann» (s. 674). Knapt til ett eneste bibelskrift vises det til standard kommentarverk.

Synet på Jesus

Fauskanger tror at de eldste tekstene i NT ikke forstår Jesus som Gud; «...Jesus blir jevnt mer guddommelig» mens NT ble nedskrevet (s. 667). Men en slik naiv utviklingslinje er tilbakevist, for eksempel av L. Hurtado.

Kommentarene

Fauskangers krasse bibelkritikk får fritt utløp i hans «kommentarer». Her finner vi bare unntaksvis faktaopplysninger eller krysshenvisninger; det aller meste er religionskritisk argumentasjon, ofte sarkastisk.

Han hevder at Johannes-brevene er «ulne religiøse betraktninger» (s.662), at Matt «radbrekker» sin kilde (s. 659), og at Judas brev bruker GT «først og fremst for å finne inspirasjon for sjikane» (s. 617).

Efes 1,3-14 er «et sjeldent grotesk eksempel på forfatterens manglende evne til å sette punktum» (s. 490). 1 Kor 12,12-16 er «en veldig lang ramse» (s. 445). Efes 1,13 er «heller klønete» (s. 491). I Luk 14,1-14 aner han «buddhistiske forestillinger om hvordan alle handlinger gir enten god eller dårlig karma» (s. 219).

Han finner «paranoide forestillinger» om åndskamp i Efes 6,17 (s. 147), og kaller Mark 11,1 for «nok en geografisk bommert fra vår forfatters side» (s. 148). Han bruker uttrykket «jødestaten» (s. 149).

Men det fantes da ingen «jødestat» på Jesu tid?

Markusevangeliets språk og stil

Fauskanger mener at Markusevangeliet ligner på «klønete talemål» (s. 111). Fauskanger har derfor laget en «platt og vulgær» oversettelse til radikalt bokmål «med mengder av A-endelser og merkbare innslag av talemål» (s.111), som «forbløffa» (10,24), «sidegata» (11,4), «inntørka fra rota» (11,20), «skriki» (9,31) og «skrivi» (11,17).

Noen steder fungerer det ok, som «kjempedyr» (14,3) og «lage trøbbel for» (14,6). Verre er 5,31: «Du ser åssen folkeskara presser», eller 14,34: «Jeg kjenner meg dødelig bedrøva». Kan vi ane kebab-norsk når «bra» brukes som adjektiv: «det bra navnet» (Jak 2,7) og «bra gjerninger» (Tit 3,14)?

På den annen side mener Fauskanger at Lukas er forsøkt skrevet på et stilfullt gresk, noe han gjengir med gammelt norsk riksmål, som i Luk 1,1: «Eftersom mange har taget seg fore å sammenstille en berettelse om de iblant oss oppfylte begivenheter...»

Alle er enige om store stilforskjeller i Bibelen, men det krever enorm språklig ekspertise å gjenskape det i oversettelse. Fauskanger overdriver sikkert dette med hensikt, og kanskje har vi godt av å bli litt provosert i forhold til innarbeidet fromhet.

«Kors»

Fauskanger følger Jehovas vitner i å foretrekke «pæl» og «marterpæl» for «kors». Det argumenterer han intenst for. Følelsesmessig er det uvant å lese at kristne «pælfester kjødet» (Gal 5,24) og forkynner «Jesus Kristus – og denne pælfestet».

Skrivefeil

Som i alle bøker finner vi skrivefeil, men det er uvant i bibeltekst. Jeg noterte blant annet feil i Mark 1,38; 8,31; Kol 2,10; Heb 12,14 og noen steder i kommentarene (s. 229, 582, 651 og 682). Slikt skjer og kan rettes.

Provoserende?

Jeg har stor sans for ønsket om å komme tettere på NTs greske tekst, gjerne uten polish og kirketradisjon, selv om jeg tviler på at Fauskangers tekst er spesielt genial, så langt jeg har lest. Dette er den attende NT-oversettelsen til norsk siden 1945. Skal vi ønske oss flere, bør den være konkordant («ord-for-ord»), gjerne radikalt.

Fauskanger skrev i 1998 en utmerket hovedoppgave («Bibelen på norsk»), men denne oversettelsen er blitt til på 1-2 år, sier han. Bedre tid, mer selvkritikk (og myndigere konsulenter?) kunne nok gitt resultatet mer tyngde.

Men Fauskangers kommentarer er så ensidige, tilfeldige, påståelige og selektive i valg av samtalepartnere at de knapt provoserer meg. Her gikk mine assosiasjoner til Hedningsamfunnet.