Et nødrop på en t-skjorte

«Utrydningstruet» sto det på en t-skjorte Marte Wexelsen Goksøyr bar for noen år siden. Aldri har en t-skjorte vært så vanskelig å glemme. Den unge kvinnen med Downs syndrom har markert seg som kraftfull talsperson for andre med samme diagnose. Når hun griper ordet, blir vi andre konfrontert med alle våre fordommer.

I skogen av gode saker å kjempe for, er det lett å gå seg vill. I forrige uke advarte Norsk Vegansamfunn mot at barna våre lærer å utnytte dyr allerede i barnesangene. «Når vi takker dyrene for melka og ulla, lærer barna en falsk sannhet. For vi får ikke melk og ull fra dyrene, vi tar», hevder vegansamfunnet, ifølge NRK. Noen av oss andre reagerte med et litt resignert «ja, ja, det var nå også en kampsak å velge».

Blant alle de utrydningstruede artene på kloden vår, er det ikke godt å vite hvem man skal slåss for i dag og hva som kan vente til i morgen. Det er ikke lett å skille mellom stort og smått. Vi skriver ikke dette fordi vi ser smått på skadevirkningene av et brutalisert industrijordbruk eller kampen for neshorn, fjellgorillaer eller isbjørn. Å verne om skaperverket er et oppdrag vi har fått som mennesker, og som vi plikter å ta på største alvor. Å behandle dyra godt, er et spørsmål om anstendighet.

Men så var det denne t-skjorten, da. Denne alarmerende trompetfanfaren av en svart t-skjorte med hvit tekst: Utrydningstruet. For midt i blant oss går altså en gruppe mennesker som opplever at de dypest sett er uønsket. At de blir definert som et problem og en kostnad av samfunnet. Det er denne holdningen abortlovens paragraf 2c gjenspeiler, når den gir adgang til abort etter 12 uker, hvis det er fare for at barnet kan få alvorlig sykdom.

Marte Wexelsen Goksøyrs t-skjorte var et kraftfullt retorisk virkemiddel. Hun tok dette begrepet, utrydningstruet, som vi ellers forbinder med miljøvern, planter og dyr, og plasserte det på seg selv. Slik viser hun både at hun forstår hva som skjer, og hun viser hvordan vi som samfunn behandler våre medmennesker. Hun setter også all annen kamp for utrydningstruede i perspektiv, for hva kan være viktigere enn å slåss for mennesker som står på randen av utslettelse? Hva sier det om oss andre, om vår evne til empati og til å skille livsviktig fra mindre viktig, når vi som samfunn lukker øyne og ører for det nødropet hun formidlet?

«Jeg er ikke syk, jeg har en kromosomfeil. Jeg er et menneske, og jeg vil leve!» sa hun på grunnlovsjubileet på Eidsvoll. Med denne talen rørte hun både publikum og politikere til tårer. Men det hjelper lite å bli rørt. Det eneste som hjelper hvis mennesker med Downs syndrom skal få leve, er å forandre loven. Akkurat dét kan det være en liten åpning for nå, etter at KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad torsdag gikk ut og krevde endringer i «Downs-paragrafen» og forbud mot tvillingabort for at partiet skulle gå i regjering – og statsministeren overraskende åpnet for at dette kan være mulig.

Lett blir det ikke. Protestene har vært voldsomme, både fra høyre- og venstresiden. Like fullt er disse aller svakeste i blant oss verdt å gå i krigen for. Samtidig vil vi oppfordre KrF til å sette inn et ekstra gir på vegne av foreldre med funksjonshemmede barn i høstens budsjettprosess. For det er et faktum at mange foreldre strever med å få den hjelpen de trenger. Dét er uverdig. Å slåss for at disse foreldrene får tilstrekkelig avlastning og hjelp, bør være en naturlig refleks for alle som er opptatt av å redusere aborttallene. De to kampsakene henger tett sammen.