Endre Stenes Knutby-referanse

Etter min mening er det å knytte NLM opp mot Knutby-saken, ikke bare uhensiktsmessig og fjernt fra virkeligheten, men absurd og dypt, dypt uheldig.

Endre Stenes kritikk av Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), er i disse dager igjen oppe til diskusjon. Dette skyldes ikke minst at NLM har avsatt Stene som deres representant i Dagens bestyrelse.

I forlengelse av dette, kommer det så flere innspill som antyder at NLM ikke er i stand til at å motta kritikk, at de angriper «the messenger» (budbringeren), fremfor å ta kritikken til seg.

J eg vil ikke i dette korte innlegget komme inn på de mange premisser som etterhvert har kommet frem i Endre Stenes påstand om maktmisbruk.

Jeg velger derimot å forholde meg til Espen Ottosens påstand om at Stene krysser grensen for saklig kritikk. I forlengelse av dette ender denne debatten med å bli et spørsmål om hvorvidt Stene har vært saklig når han har stått frem som han har gjort.

På bakgrunn av Ottesens påstand mener jeg at vi ikke kan komme utenom å foreta denne vurdering, både av hensyn til NLMs situation og ledelsens renommé.

For hvis Stene ikke er i stand til å fylle den rollen som kreves for å være en saklig kritiker, blir vi nødt til å finne andre kilder når vi konstruktivt skal se på de problemer NLM har med eventuelt maktmisbruk.

Jeg vet ikke om det bare er meg, men etter min mening blottlegger Stene manglende saklighet allerede i innledningen av denne debatten, idet han refererer til det som skjedde i Knutby-saken når han «tar hull» på kritikken.

I Knutby saken er det, uten å gå i detaljer, både tale om sammensvergelse, overlagt mord og utroskap som nærmest overgår enhver fantasi. Jeg kan ikke se at Stene på noe tidspunkt at trukket denne referanse offentlig tilbake i den lange diskusjon som har pågått i de seneste mange måneder.

Etter min mening er det å knytte NLM opp mot Knutby-saken, ikke bare uhensiktsmessig og fjernt fra virkeligheten, men absurd og dypt, dypt uheldig.

Denne referanse til saken alene, er nok til å bekrefte Ottesens påstand om at Stene krysser de grenser vi alle har for å føre en hensiktsmessig og nyansert drøftelse av sakens kjerne. Etter min mening er denne form for argumentasjon ødeleggende for NLM og organisasjonens fremtid.

Til sist vil jeg gjerne tilføye et annet aspekt som stiller Stenes kritikk av NLM i et problematisk lys.

I flere enkeltsaker hvor personer står fram med kritikk av NLM, tar han ofte disse ensidige fremstillinger til inntekt for at hans kritikk er rettvisende.

Så enkelt er det bare ikke, da en personalsak, eller en annen konflikt alltid har to, og noen ganger enda flere sider.

Dessuten har NLM sjelden mulighet for å gå inn og drøfte premissene i disse enkeltsaker da organisasjonen er bundet av sin taushetsplikt.

Dette burde Stene ta hensyn til når han kommer med sine påstander om maktmisbruk i NLM.