En mini-Jesus i hverdagen

Runar Byberg var 15 år da han ble en Jesu disippel. Inntil da hadde han vært kristen på trass.

Byberg er nestleder i Ungdom i Oppdrag, en bevegelse som utruster og sender ut misjonærer.

– Hva vil det egentlig si å være en Jesu disippel?

– Det er et stort spørsmål. Jeg tenker at en disippel er en etterfølger og en ambassadør på vegne av Jesus. Livet som disippel går i to retninger. Mot Jesus og det kristne fellesskapet, og ut til de som ikke tror.

Tre element

Ordet disippel er brukt 13 ganger i Det nye testamentet, og forekommer i to av tekstene i kirken førstkommende søndag.

Johannes forteller historien om hvordan Jesus kaller de 12. I teksten møter vi blant annet Andreas, som får med seg broren, Simon. «Vi har funnet Messias! sier han, og leder han deretter til Jesus.

Byberg er redd for at disippelskap ofte blir vanskeliggjort.

– Folk kan kjenne seg litt fremmedgjorte for hva det vil si, men egentlig handler det om tre enkle element som jeg tror alle lett kan forholde seg til: Å tro, som er det grunnleggende. Å stole på Gud og å legge livet sitt i Guds hånd.

Byberg forteller at han for en tid tilbake var sammen med en kar, og at de i fellesskap filosoferte over hvordan verden ville sett ut hvis den var perfekt.

– Vi listet opp en del ting: fred, nok mat til alle, ingen sykdom osv. «Men er det ikke slik Gud tenker da?» sier han jeg snakket med, og begynte å lese fra Johannes Åpenbaring. Da slo det inn i meg hvor tydelig det er at vi ikke alltid automatisk er motstandere av Guds vilje.

– Ofte har vi den samme lengselen som Gud. Jeg tenker at hvis vi kan trekke fram den positive linken til Gud, så tror jeg at mange flere ville se seg mer som en disippel av Jesus, enn en motstander. Vi forbinder gjerne disippelskap med åndelig disiplin og det å fornekte seg selv, men av og til dreier det seg om å si ja til den samme lengselen som Gud har, sier han.

Mini-Jesus

Byberg vokste opp på Hedmarken, og ble ofte kalt «mini-Jesus».

– Det var en belastning å være kristen, og jeg var det mest på trass, forteller han.

Han var rundt åtte år gammel da han fikk et møte med Jesus første gang. Det skjedde på en familieleir i regi av Ungdom i Oppdrag. Taleren tok barna veldig på alvor og inviterte dem fram til forbønn.

– Under den handlingen opplevde jeg Den hellige ånds nærvær, og jeg begynte å tale i tunger.

Han begynte å lese i et nytestamente han hadde fått, og opplevde at alt som sto der var til han.

– Det var en sterk opplevelse, minnes han. Men med årene ble relasjonen til ikkekristne polarisert. Rett tro og riktige meninger ble fokuset, mer enn mennesker. Endringen skjedde da han var 15. Da møtte han Gud på nytt.

Et annet liv

– Kjærligheten til Gud og mennesker rundt meg ble sterkere. Jeg forsto at jeg ikke kunne være kristen på trass, men en som levde et liv fylt av kjærlighet. Det ledet meg inn i en dypere relasjon til Jesus, og videre inn i en tjeneste rettet mot andre ungdommer.

– Var det enklere å være en disippel før du ble gift og fikk familie?

– Jeg opplever vel heller at utfordringene har endret seg. Er man småbarnsfamilie, så har man et annet press på seg, men det er jo et disippelskap i det livet også. I en familie står man i et disippelskap sammen med ektefelle og barn. Selv om tiden kan bli knapp, og det kan være vanskelig å finne tid til andakt og stille stunder, fungerer familien som en motivasjonsfaktor til å leve disippellivet.

Ja til kallet

– Må man gå på en disippelskole for å leve som disippel i dag?

– Selvfølgelig ikke, men disippellivet er avhengig av et par ting: Det ene er at jeg er kalt av Gud. Jesus gikk jo rundt og kalte mennesker, og jeg tror langt flere er kalt enn de som er disipler. For man må si ja til kallet, og det skjer ikke på en skole eller i et program. Det handler om å ha en personlig relasjon til Jesus.

– Men det er jo lurt å gå på en disippeltreningsskole, da, for du lærer jo veldig mye bra, legger han til.

Byberg peker på at disippelskap i en del kristne sammenhenger er tonet ned, til fordel for det å være en tilhører.

Felles meninger

– I en del sammenhenger dreier det seg mer om å ha felles meninger enn om å være en aktiv disippel. Generelt tenker jeg at vi kristne har et stykke land å innta når det gjelder det å være disipler i hverdagen. Det kan være utfordrende å være det alene, sier han med henvisning til unge som har gått på DTS eller en bibelskole, og som plutselig står uten nettverk når de kommer hjem.

– Da kan det være utfordrende å videreføre det man har lært, og rytmen man levde i, sier han.

Byberg understreker at Jesus taler til oss i dag og gir oss åpenbaring.

– Det kan være gjennom Bibelen, men også i direkte kommunikasjon med oss. Det er en spennende tanke som åpner et helt univers av muligheter for livsførsel og for et rikt, personlig liv. Gud kan veilede oss i våre valg, og gi oss personlige bekreftelser. Gud vet hvor du bor og hvordan du har det, og bekrefter deg. Det synes jeg er veldig sterkt.