– Edvardsen lå noen hestehoder foran

Det er 50 år siden Troens Bevis startet. Alt fem år før fikk Aril Edvardsen åpenbaringen om å satse på nasjonale medarbeidere. Det har båret frukt og hatt smitteeffekt.

Troens Bevis sender ikke norske misjonærer, men siden starten i 1965 har tusenvis av nasjonale misjonærer verden over fått støtte fra lille Kvinesdal i Vest-Agder.

For tiden mottar over 1000 evangelister støtte derfra, via Troens Bevis Verdens Evangelisering.

Verdensvid visjon

I grunnen er det 55 år siden alt startet. Våren 1960 fikk Aril Edvardsen en åpenbaring. Han opplevde at Gud sa:

«Din livsoppgave skal være verdensvid evangelisering gjennom nasjonale vitner og gjennom nasjonale kirker».

Med det kom Innfødt Evangelist Misjon (IEM) til verden. Den er nå en avdeling av Troens Bevis. Det begynte med støtte til ti innfødte misjonærer i Brasil. Siden har det vokst til et firesifret nettverk av evangelister i Asia, Afrika, Europa og Sør-Amerika.

Visjonen var å nå unådde folkeslag gjennom innfødte misjonærer og nasjonale, selvstyrte menigheter som kunne stå på egne bein. Det lyktes. «Hundretusener har blitt frelst, og unådde som aldri har hørt evangeliet om Jesus, blir nådd hver dag», står det i egenpresentasjonen på nettet.

Målet var også at nye menigheter skulle knoppskyte og selv klare å støtte nye evangelister så de ble selvstendige. Dermed kunne man samle inn penger til helt nye evangelister.

– Gammel metode

Edvardsens visjon var uvant for norsk misjon, men professor emeritus Tormod Engelsviken vil ikke uten videre være med på at Edvardsen var den som introduserte innfødte misjonærer i norsk misjonstenkning.

– Da Misjonssambandet kom til Etiopia i 1949, var det allerede vekst der, og misjonen ansatte lokale evangelister. Mye av veksten var basert på lokale medarbeidere lenge før misjonen kom, så dette er en gammel metode mange steder. Jeg har derfor aldri forstått hvordan man har fått folk til å tro at Edvardsen var den som innførte dette. Men han drev dyktig markedsføring, og han skapte «innfødt misjon» som et eget begrep.

– Men var ikke dette et brudd med den dominerende måten å tenke misjon på her hjemme?

– Han sendte ikke selv ut hvite misjonærer, men erstattet dem ved å finansiere de nasjonale som skulle være evangelister og lærere. Noe av forskjellen mellom Edvardsen og andre var også at han samarbeidet bredt. Han samarbeidet ikke med én kirke, og han ville ikke bygge én kirke. Han hadde en økumenisk profil hele tiden, sier Engelsviken som også viser til effekten av de store kampanjene Troens Bevis hadde – og fortsatt har – i Afrika og Asia.

– Han hadde store crusades og personlig kontakt med disse evangelistene. De ble veldig effektive, og det var ingen andre i Norge med tilsvarende korstog. Der var Edvardsen unik i norsk sammenheng, sier MF-professoren.

– Genial

Han mener Edvardsen – som døde på post i Mombasa i Kenya 6. september 2008 – var genial når han tenkte stort.

– Han reiste ut og holdt store vekkelseskampanjer. Noe av det geniale var at han kombinerte vekkelsesforkynnelse med diplomatisk og politisk arbeid, sier han og påpeker at han ikke bare snakket til kulturelt kristne, men bygde broer til mennesker med en annen religiøs bakgrunn, særlig muslimer.

– Han hadde vekkelsesmøter og opprettet kontakt med nasjonale ledere.

– Han var en slags statsmann?

– Ja, og han fikk veldig respekt for dette, sier Engelsviken.

Mer effektivt

Terje Hegertun, rykende fersk professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet, er en av Pinsebevegelsens fremste teologer. Også han har mangt godt å si om Edvardsens arbeid.

– Det var sterke gnisninger mellom Sarons Dal og predikantkonferansen med Thoralf Gilbrant i spissen på 70- og 80-tallet. Men i tiårene etterpå ble vel forholdet til Edvardsen gradvis normalisert. Ble Pinsebevegelsens måte å tenke misjon på i noen grad påvirket av de strategier Troens Bevis satset på?

– PYM (De norske pinsemenigheters ytremisjon, red. anm.) er nok de som best kan svare på dette, mener Hegertun. Likevel tenker han at Troens Bevis har bidratt med viktige misjonsimpulser ved å ta på alvor nasjonale kristne medarbeideres innsats.

– Edvardsen tok utgangspunkt i den nasjonale virkeligheten, og det syntes på kort sikt å være billigere og mer effektivt, sier han.

– De nasjonale evangelistene kjente sitt eget kontinent, de kjente konteksten, som vi sier i dag. Da fikk man et mer fleksibelt misjonsarbeid og alle de åpenbare fordelene med at misjon forankres lokalt fordi evangeliet skal spres lokalt. Dette var veldig viktig, mener Hegertun.

– Fikk rett

– Tiden har på mange måter gitt Aril Edvardsen rett. Det var nødvendig å tenke nytt og kreativt rundt de tradisjonelle misjonsmetodene. De nasjonale var de beste menighetsplanterne. Misjonærene ble mer veivisere og rådgivere og fikk en sterk rolle i undervisning.

– Hvor hentet Edvardsen sine tanker om innfødte evangelister?

– Jeg vet ikke hvor han hadde det fra, men han var sterkt ideologisk orientert, og veldig tidlig i sin tjeneste som misjonsevangelist skrev han en bok om menighetsplanting. Den handlet om å vitalisere evangelisering og menighetsbygging her til lands, men han argumenterte veldig sterkt for sine posisjoner og meninger, var en god kommunikator og en visjonær leder. Det var et trykk i virksomheten rundt ham.

– Fremtredende

Hegertun tror Edvardsen i stadig mindre grad ble kontroversiell, også i bevegelsen der det var mye støy rundt ham.

– Jeg tror at når den helt spesielle stridsperioden var tilbakelagt, ble Edvardsen sett på som en av Pinsebevegelsens mest fremtredende personligheter. Han var ikke bare den mest kjente pinsevennen, men den mest kjente kristenlivslederen i utlandet. Selv om han knyttet sin misjonsvirksomhet til Troens Bevis, kan man vanskelig si at han bygde den omkring seg selv, sier Hegertun.

– Lå foran

Edvardsen var internasjonal, men også lokal, pinsevenn, men også tverrkirkelig, og Hegertun sier Aril Edvardsen var en effektiv forkynner også innenlands.

– Han var noen hestehoder foran de andre, og han reiste mye rundt i norske byer med en lidenskap for Guds rikes vekst. Tross spenningene omkring hans teologiske profil, snakket folk i Pinsebevegelsen godt om ham. Han er et navn som lyser i Pinsebevegelsen. Den sterkeste konfrontasjonen kom nok fra folk som Levi Fragell, på grunn av Edvardsens misjonsmetoder på korstogene i Afrika og andre steder.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.