Det går mot mer polarisering

Vi er der vel egentlig allerede.

Denne uken hadde kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg besøk av DELK-prest Peter Johansen i podkasten Tore og Tarjei. Vi snakket om reaksjonene på NRK-programmet «Ikke spør om det» som ble sendt i forrige uke.

Du kan lytte til episoden her:

Der svarte syv prester på spørsmål om både utroskap, fyll, homofili, fortapelse og det å gå med dødsbud. Dette var ikke et teologisk debattprogram, og vi skal ikke gjøre prestene urett ved å bedømme uttalelsene deres som om de var ment som faglige innlegg.

Likevel kommer vi ikke bort fra at svarene var illustrerende. Johansen, som etter ti år som prest i Den norske kirke meldte overgang til DELK, etterlyser i Dagen lørdag viljen til å stå for noe.

Han er skuffet over at «den tydeligste trosbekjennelsen du får høre, er at det er mer mellom himmel og jord.» Den skuffelsen er det nok mange som deler.

De vet at det har blitt sagt og gjort mye uklokt i Guds navn, og at den kristne kirke også har mye å beklage. Også i vårt eget land, også i vår egen tid. Men dette kan ikke være alt som er å si.

Tilsynelatende er det uenigheten om samlivstikk, eller mer konkret om likekjønnede parforhold, som skaper uro i kirken. Vi blir nesten daglig minnet om sprengkraften i denne uenigheten.

De som ønsker kirkens nye holdning velkommen vil bekjempe det de ser som en historisk urett, mens de mer konservative opplever at det er selve ærefrykten for Gud og Guds ord som står på spill.

Og dypest sett er det dette som er spørsmålet: Finnes Gud, og er Bibelen Guds åpenbaring til oss? Men også det spørsmålet kan virke polariserende, fordi det implisitt kan oppfattes som et forsøk på å ta Gud til inntekt for sitt eget syn.

Noen ganger kan polarisering ha sitt utgangspunkt i misforståelser og karikeringer. Politikere kan i gitte situasjoner se seg tjent med å tegne opp fiendebilder med sterke farger for så å fremstille seg selv i et mest mulig fordelaktig bilde som kontrast.

Slik polarisering har svak forankring i virkeligheten, og er i realiteten forførelse. Men det finnes også situasjoner hvor de faktiske posisjonene er langt fra hverandre. Da kan det å kritisere andre for å bidra til polarisering være en ren hersketeknikk.

Særlig for dem som sitter med makten kan det være fristende å anklage andre for polarisering når saken egentlig er at motparten ytrer meninger man ikke liker, og man vil at motparten skal holde munn.

Nå står vi i et kulturskifte hvor frontene er steile. Det gir seg utslag på ulike områder. Vi ser det også i politikken. For 20 år siden kunne Valgerd Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondevik fungere som samlende ledere for en politisk koalisjon.

I dag har posisjonene endret seg, så det å holde Kristelig Folkeparti samlet ville antakelig vært en nærmest umulig oppgave uansett hvem som hadde fått flertallet ved det ekstraordinære landsmøtet i 2018 med seg.

Det var verken Knut Arild Hareide eller Kjell Ingolf Ropstad som forårsaket endringene som har funnet sted både i Kristen-Norge og i storsamfunnets holdning til kjønn og samliv. Og uenigheten stikker dypere enn hvem som skal ha lov til å gifte seg med hvem.

Fra teologisk konservativt hold er det knapt noen kristne ledere som lenger orker å delta i offentlig debatt om samlivsspørsmål.

Derfor var det så interessant å se de katolske prestene som i sin alternative video leverte flere av de svarene som man tidligere kunne forvente fra konservativt hold både i Den norske kirke, i bedehusorganisasjonene og i frikirkeligheten.

Vi går mot mer polarisering fordi posisjonene er lenger fra hverandre nå enn før. Det har skjedd store endringer i samfunnets holdning til det som nå blir kalt lhbtq+-problematikk i løpet av ganske kort tid. Ikke alle ser like positivt på disse endringene.

Sånn vil det nok fortsatt være. Men fra et kirkelig ståsted er andre spørsmål minst like grunnleggende. Trenger vi kall til omvendelse, trenger vi å bekjenne våre synder, finnes det et evig liv? Og enda vanskeligere: finnes det en fortapelse?

Nå ser det ut for at trangen til å korrigere fortidens forenklinger og vrangforestillinger bidrar til mer ensretting. Denne høsten har vi overraskende nok fått en ny debatt om kvinners prestetjeneste.

Man må være laget av is og stein for å ikke forstå at en kvinnelig prest kan oppleve det både sårende og provoserende når det hun opplever som et kall fra Gud blir underkjent av prestekolleger.

Men det er ikke sånn at Sverre Langeland, Mikael Bruun og deres meningsfeller sier det de sier for å være mannssjåvinistiske eller generelt kjipe. De handler ut fra en overbevisning basert i Bibelen. Og de har et ståsted som har levd i den kristne kirke i mange århundrer.

Da kan Bispemøtets grep virke raust og imøtekommende, siden de ikke blir ilagt eksplisitt yrkesforbud selv om de representerer en i folkekirkelig sammenheng liten minoritet med et provoserende ståsted.

De skal få stå for det de står for, men de får ikke ta de praktiske konsekvensene som følger logisk av dette ståstedet.

Med andre ord: vi tolererer at du er her, så lenge du oppfører deg slik vi vil. Det hadde kanskje vært vel så skvært å si at deres tjenester ikke er ønsket, og så tilby dem overgangsordninger ut av prestetjenesten.

Jeg opplevde ikke 1970-tallet, men har lest og hørt omtalen av denne tiden som kampenes tiår. Jeg tror vi beveger oss inn i et lignende landskap nå. Vi er der vel egentlig allerede.

Da er det viktigere enn på lenge at vi prøver etter fattig evne å forstå dem som tenker og tror annerledes enn oss selv. I et kristent landskap hvor ordbruken ofte har vært sterk bør vi bidra til mer respektfull lytting og mindre fremmedgjøring og karikering.

Men det er forskjell på å lytte og å la seg spille ut over sidelinjen uten å gjøre motstand. For en ting er å kreve respekt av motparten. Det bør alle kunne forvente.

Noe annet er det å ville bruke maktmidler for å tvinge noen til å forandre sin overbevisning. Det er ikke vanskelig å forstå at det norske samfunnet anno 2020 foretrekker en folkekirke som fremstår omtrent slik prestene i «Ikke spør om det» fremstod.

Men det er også slik polarisering oppstår. Fordi mange mennesker, med god grunn, har andre forventninger til en kristen kirke og opplever seg fremmedgjort overfor den folkekirken de fremdeles er medlemmer av.