Det beste er ikke å stå alene

Den som vil løpe fort, kan gjerne løpe alene. Den som vil løpe langt, bør helst løpe sammen med andre.

I helgen gikk Siv Jensen av som partileder i Fremskrittspartiet. Av de sittende partilederne på Stortinget er det bare Erna Solberg som har vært partileder lenger enn Jensen.

Men mens Solberg leder et av landets eldste partier, har Jensen ledet et av de yngste. Det er ikke noe stort poeng i seg selv, men minner likevel om at partiene har blitt til på ulike tider og med ulike utgangspunkt.

Velgerne har nok også ulike forventninger til hva de to partiene skal levere. Høyre er et tradisjonelt styringsparti, mens Fremskrittspartiet har kunnet tillate seg en spissere profil.

I intervjuetvi kunne lese her i avisen nylig, påpeker Siv Jensen at «Noe av det minst farlige man kan være som politiker, er å være i opposisjon. Da kan man jo bare sitte der og blankpusse profilen. Det koster å ta ansvar.»

Dette var også tema i den siste talen hun som partileder holdt til landsmøtet lørdag. Der snakket hun om verdien i det å bevege verden i den retningen man ønsker, som kontrast til å bare markere primærstandpunkter.

Hun viste til seirene partiet hadde oppnådd i regjering som eksempler på dette, men har også forsvart beslutningen om å gå ut av regjering når vurderingen ble at man ikke fikk tilstrekkelig gjennomslag.

Fremskrittspartiet blir ofte omtalt som et populistisk parti. Det er ikke en betegnelse folk i Frp vanligvis bruker om seg selv, og selve betegnelsen har en negativ klang i manges ører. Men det er slett ikke bare Frp som blir omtalt med denne betegnelsen.

I de senere årene har den blitt brukt vel så ofte om Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum som om Frp, og i enkelte tilfeller kan den også knyttes til Arbeiderpartiet når de via politiske krumspring prøver å fange opp stemningsbølger blant velgerne, enten det gjelder fergepriser eller jernbane i Nord-Norge.

Politikere er ombudsfolk for velgerne, så det å ta velgernes hverdag på alvor er noe politikere bør gjøre uten blygsel. Noe annet er det hvis man med vilje overser relevante momenter i en aktuell sak for å gjøre den mer politisk salgbar.

Eller hvis man er mer opptatt av sin egen oppslutning enn av å faktisk få politisk gjennomslag. I landsmøtetalen sa Jensen at hennes politiske engasjement har handlet om å «bevege samfunnet fremover». Kontrasten beskrev hun som det å stå alene, eller å «aldri ta ansvar og utelukkende forfekte egne primærstandpunkter».

Da, mente hun, blir man kun en god retoriker. Man beveger ikke samfunnet. Ved å ta politisk ansvar må man noen ganger ofre egne primærstandpunkter, men får beveget samfunnet og kan slik utgjøre en forskjell i folks hverdag.

Med disse få setningene illustrerte Jensen en politisk utfordring som kanskje er mer aktuell i Fremskrittspartiet enn i de fleste andre partier, men den er i virkeligheten relevant for alle. Så lenge vi ikke har enevelde, må politiske løsninger finnes i fellesskap.

Da blir det ikke helt slik man helst hadde ønsket seg. Da må man gi politiske konkurrenter noen innrømmelser. Men til gjengjeld får man tatt noen skritt i den retningen man ønsker seg.

Det skal bli interessant å se hvordan Fremskrittspartiets nye leder, Sylvi Listhaug, vil posisjonere seg i spenningen mellom politiske markeringer og kompromisser. Men problemstillingen er aktuell også i flere andre partier, ikke minst når vi nå for alvor nærmer oss høstens stortingsvalg.

Den som vil løpe fort, kan gjerne løpe alene. Den som vil løpe langt, bør helst løpe sammen med andre.