Den menneskelige erfaring - utgangspunkt for det evig liv?

Debatten om livets to utganger avdekker flere ståsted, og de er mer eller mindre begrunnet i teologi. Men hvis grunnlaget for evigheten skal dannes i menneskets egenerfaring, må vi undres på hvor vi havner.

Gunhild Maria Hugdal, stipendiat ved MF, ytrer seg i Dagen 11. oktober om hvor avgjørende det er for liv og lære at sannhet ikke alene finnes i Skriften, men må sannes av menneskelig erfaring.

Egentlig går hun enda lenger: det er erfaringen som er utgangspunktet for Skriftens autoritet.

Hun avskjærer Egil Sjaastads forsvar for livets to utganger for sannhetsverdi fordi det er basert på Den Hellige Skrift. Det er Sjaastads skriftsyn hun karikerer som rigid og lite virkelighetsnært, med tilsnitt til å skape psykoser – for det er basert på Guds Åpenbaring, nedfelt i historiske møter mellom Gud og mennesker.

Erfaring? Man kan vel fraskrive enhver av dem som har møtt Gud og gitt rom for det i skriftlig form? Hugdal gir tilkjenne et eget skriftsyn, der Bibelens tekster er forfattet av mennesker, og har dermed ikke nevneverdig åndelig autoritet. Men hvorfor skrev de? Og hvorfor skrev de det de skrev?

Ingen av oss har erfaring på å møte livets to utganger, så dersom det skulle være et premiss for å si noe om det, vil enhver komme til kort. For, grunnet i erfaring, kan hun heller ikke si at livet ikke har to utganger. Den eneste som vet, og som har gitt uttrykkelig uttrykk for det, er Jesus. Og han ganske klar på at det finnes et helvete, og det er et smertefullt sted. Han er like klar på at han kan fri enhver fra den skjebnen å havne der.

Når Hugdal opplevde at hun selv levde i en slags kristelig boble, som nå har sprukket, hva vil hun nå si til ’de andre’? Vil hun si at deres vei – like fortvilt fortapt som alltid – er ok? Vil hun si: God tur? Og, om sannheten er slik at det fører til en evig fortapelse, hva slags neste-kjærlighet viser det? Det er som om hun – i likhet med en del andre ved dagens Meningsfakultet – graver hodet i sanden og nekter å se sannheten i øynene. Den er for hard. Den er for krevende; og den er upopulær.

Erfaring er så mangt. Hugdal begynner innlegget med sin erfaring. Hun vokste opp i et kristent miljø hvor det var klart at det var et enten-eller, et liv med Gud og et liv uten. I min erfaring er jeg fra den andre gruppen. Jeg hadde ikke noe forhold til kristen tro i oppveksten. Jeg kom i kontakt med kristne i tenårene, og etter noen år på møter og bibelstudier, ble jeg utfordret av Gud selv til å ta et livsvalg: Guds vei eller min vei. Og det var ikke vanskelig å gi meg over i Guds hender. De var trygge, og fremtiden min var ikke lenger et steg i blinde. Jeg kan gjerne fortelle om hvordan Guds Ånd har utfordret meg som menneske, i henhold til syndserkjennelse, i innsikt i livets mørke sider hvor Kristus lyser, om trass og tvil og om gjenløsning, befrielse i Guds lys. I alle livets faser har det skrevne Ord vært den beste kommunikasjonsform mellom Gud og meg. Det er Guds Ånd som gjør Ordet levende. Naturlig nok er jeg begrenset i min erfaring – og jeg kommer ikke i nærheten av å kjenne den hele og fulle sannhet om Gud eller om meg selv.

Erfaring er mer en empiri. Skulle jeg bygge mitt skriftsyn på egen erfaring, ville jeg sitte med en menneskelig Gud, en begrenset Gud i tid og rom. Det er ikke erfaringen som gjør Gud sann. ”Gud er Gud om alle mann var døde”, sier Petter Dass. Bekreftelsen på Gud ligger i hans egen virkelighet og væren. Han har åpenbart seg i Jesus Kristus, så vi gjør klokt i å lytte til ham. Det er en livgivende erfaring.

Les også: