Den hvite engelen i Kenya

– Tilhengere av omskjæring vil ha det til at kvinnen blir mer fruktbar etterpå. Men jeg har ni barn og er ikke omskåret, ler Signe Søvde (65).

Nibarnsmoren, hjemmesykepleieren og bistandslederen fra Skien pleier å stoppe munnen på de fleste i Kenya med sine frimodige utsagn. Og med sine klare begrunnelser for å la kvinnene forbli uomskåret:

– Det første samleiet blir et mareritt, den første fødselen også. Tøyeligheten og gleden ved det seksuelle samlivet forsvinner. Åpningen er dessuten ofte så liten at menstruasjonsblodet hoper seg opp i livmoren. Kenyanerne taler ikke like rett ut. Men de lytter når vi utenfra gjør det, sier hun.

LES OGSÅ: Kristenforfølgelsen øker mest i norsk misjonsland

Dragning til Afrika

Signe Søvde var småjente da hun kjente den første dragningen til Afrika. Hun vokste opp i en baptistfamilie og hørte ofte misjonærer fortelle. Mest fascinert var hun av Kongo-misjonærene Greta og Johannes Holte.

Hun var utdannet sykepleier og helsesøster da hun traff Thomas, ektemannen. Afrika-gløden svant med en økende barneflokk, men steg kraftig da hun ble med på en gruppereise i 1997 sammen med Jan Kristensen, misjonæren og bistandsmannen fra Porsgrunn som ble drept i fjor

– Jan tok oss med til slummen i Nairobi. Jeg gråt, og var fast bestemt på å gjøre noe med nøden.

Døråpner

Kristensen ble Signes døråpner, først til landsbyen der hun fikk vise sine kunster som søndagsskolelærer med flanellograf. 500 barn lyttet til Signe. Der støtter de nå 50 førskolebarn med skolemat og uniformer, i tillegg til to enkegrupper.

– Fordi mange menn har utenomekteskapelige forhold og smittes av AIDS, blir mange kvinner tidlig enker. Vi støtter dem slik at de kan drive jordbruk og geitehold, forklarer hun.

Vel hjemme i Norge etter det første oppholdet i Kenya startet Signe og venninnen Turid Zimmermann bruktbutikk til inntekt for fattige kenyanere. Det skulle bli starten på ti års samarbeid. Året etter dro de to nedover for å hjelpe Jan Kristensen.

– Den andre natten talte Gud til meg og sa: «Gå til masaiene!» Jeg stusset. Vi hadde besøkt masaifolket sammen med Jan, men jeg hadde ingen kontakter der.

Fire måneder etter reiste Signe igjen til Kenya, med masaiene som mål. I en masailandsby gikk hun inn i nærmeste kirke og ba Gud om å gi henne en spesiell opplevelse om han ville at jeg skulle jobbe blant dem. Tegnet kom i form av en fødsel.

– En kveld kom pastoren og var bekymret. Kona lå i fødsel, men den hadde stoppet opp. Etter fire dager fryktet han for livet til både mor og barn. Jeg hadde aldri forløst noen, og nølte. Jeg ba til Gud og sprang til hytta der den fødende lå. Intuitivt forsto jeg hva som var problemet. Med et lite knivsnitt var fødselen i gang og alt gikk bra. Gutten fikk navnet Thomas etter mannen min, og jeg fikk familiens største høne i gave. Dette var tegnet jeg hadde bedt om!

Positiv vending

Historien om «den hvite engelen» som reddet livet til mor og barn, åpnet dørene for den norske sykepleieren i masaimiljøet. Masaier flest er nomader som lever av kvegdrift. De opprettholder mange av sine kulturelle tradisjoner samtidig som de deltar i det moderne samfunnet.

– Kostholdet er ensformig og mange er underernært. Nomadelivet gjør at barna ikke får kontinuitet i skolegangen. Unge jenter og gutter blir omskåret, selv om det formelt er forbudt. For jentene er det sjokkartet. Noen dør under selve inngrepet, andre av senskader.

Heldigvis er utviklingen i ferd med å ta en ny og positiv vending, forteller Signe Søvde. Masaiene ønsker kunnskap, flere og flere slutter med omskjæring og de fleste menn nøyer seg med én kone. Sammen med 19-årige Andrea N. Stykket driver Signe flere hjelp til selvhjelps-prosjekt.

Smykker og yrkesskole

– Masaikvinner lager smykker som selges i Norge. Vi har yrkesskole, førskole med plass til 60 elever, 50 fadderbarn, vi støtter AIDS-rammede kvinner og jobber også for å skaffe rent vann til landsbyene.

En plakett med takk fra sykehuset og helseledelsen i regionen Loitikitok taler sitt tydelige språk; Signe og hennes medarbeidere blir verdsatt. Sist februar møtte hun og teamet også Kenyas helseminister.

– Hun var veldig oppmuntrende og ba alle støtte oss.

Menneskeverd

Signe og Andrea deler en drøm om å bygge et senter som skal romme helsestasjon, krisesenter, barnehage, yrkesskole og forsamlingssal. Tomta har de fått av myndighetene. Byggearbeidene starter i disse dager.

Begge er opptatt av å styrke den positive betydningen som kirkene har. Det kristne menneskesynet understreker menneskeverdet, gir kvinnene økt verdighet og barna trygghet.

Et bedre samfunn

– Arbeidet vårt er en frukt av Jan Kristensens virke, og vi holder fortsatt god kontakt med hans kone Anne.

Mens Kristensens organisasjon konsentrerer seg om området rundt Kisumu, driver Signe Søvde og hennes «Women and Children Support Team International» bistand på fem steder i Kenya.

– Vi har fokus på foreldreløse barn og enker i fattige jordbruksområder. Vi førte tidlig opp et barnehjem som nå drives av nasjonale. Nå administrerer vi mobile helseklinikker, gir undervisning om helse og ernæring, gir lønn til lærere og formidler mikrolån i tillegg til arbeid for å forhindre omskjæring og tvangsgiftemål, oppsummerer Signe.

– De første barna vi traff i 1998 er nå lærere, elektrikere og datakonsulenter. Noen studerer videre på universitetet. Alt i alt har flere tusen fått et bedre liv.

Kvinner fikk mot

I februar reiser Signe nok en gang til Kenya. Denne gang for å være til stede ved grunnsteinsnedleggelsen for det nye helsesenteret, åpningen av en skole samt av et vannverk.

– Jeg gleder meg til å undervise mot omskjæring igjen - det være seg på skoler, i kirker eller under et tre. Sist gang jeg var ute fikk kvinnene mot og ropte «Stopp omskjæringen!» i kor, smiler Signe.

Hun er godt skolert. Etter etableringen i Kenya har hun supplert utdannelsen med studier i utviklingshjelp ved Universitetet i Uppsala.

Vil bli gammel i Kenya

Signe lever nøysomt i Afrika. Alt går med Guds hjelp, er hennes motto.

– I bushen knaser det i insekter der vi går. En vannbøtte fungerer som dusj. Maten er enkel og man må være forberedt på å få malaria. Men jeg dør uansett ikke før Gud vil.

– Både mannen min og jeg vil gjerne bli gamle i Kenya. Vi liker afrikanernes livsinnstilling og ro. Dessuten tar de bedre vare på eldre enn her, konstaterer hjemmesykepleieren.