Den gode hyrde 
skal fø sin flokk


De siste seks årene 
har prest Gunnar Thelin bakt 240 eplepaier 
til menigheten sin. – Biskopene svikter når de ikke 
utfordrer alle kirkens medlemmer til å forsake noe av sin velferd i møte med flyktningestrømmen, sier han.

Man vet hvor man har Gunnar Thelin, sokneprest i Skien menighet. Han er svoren statskirkemotstander, tilhenger av borgerlig vigsel og god republikaner. Om situasjonen iDen norske kirke har han dette å si:

– Jeg orker nesten ikke tenke på hvordan Den norske kirke vil være om ti år. Med den fortolkningsnøkkelen til Bibelen som flertallet i lederskapet står for vil kirken ikke bare åpne opp for likekjønnede ekteskap, men trolig også avlyse lære om to utganger på livet og budskapet om Jesus som eneste vei til Gud. Da har vi ikke lenger en kirke, men et religiøst trossamfunn. 20-30 år fram i tid kan Den norske kirke oppleves som en religiøs forening, frykter Thelin.

Baker eplekake

Thelin ble født like nord for Skien kirke og var tre uker da han ble båret inn i kirken første gang.

– Siden har Skien kirke vært mitt orienteringspunkt.

INSPIRASJON:Bymisjonen hjelper prostituerte - en telefon av gangen

Foreldrene var trofaste søndagsskolelærere. Prestekallet fikk han i åttende klasse, sammen med lederoppgaver i søndagsskolen, KFUM og Laget. Studieårene på Menighetsfakultetet kombinerte han med sommerjobb som øl- og brusselger på Lundetangen bryggeri.

Til tross for mange år i administrative lederposisjoner trives Skiens-presten fortsatt best på grasrota. Derfor var det ikke snakk om å ringe rundt og trygle om kaker da menigheten bestemte seg for å ha kirkekaffe hver søndag. Nei, da stilte soknepresten med selvlaget eplekake og har gjort det 40 søndager i året de siste seks årene.

– Nå er vi mange som baker, helt uorganisert, sier han med et smil.

Om kakene er årsaken til at kirkebesøket har økt betydelig i samme periode skal være usagt. Nå kommer også barnefamiliene. «Supertirsdag» med middag og barnekorøvelser samler 40-50, og på søndagsskolen «Tårnenglene», anført av menighetspedagog Trygve Wikstøl, deltar 15-25 barn. Barnegudstjenestene er helt på barnas premisser.

– Noe av det flotteste jeg opplever som prest er når barna forsyner seg grovt av kaker og kjeks på kirkekaffen og deretter bruker kirkerommet som lekeplass.

Menigheten legger også stor vekt på å inkludere funksjonshemmede. Nær hver søndag er én med og bærer korset, tenner lys eller lyser velsignelsen.

Best i team

Gunnar Thelin vil gjerne være forbilde, men er opptatt av deltakelse og jobber helst i team.

– En gang hadde vi 23 ulike aktører i gudstjenesten. Da svettet jeg!

Menighetens visjon er todelt: Å bygge menighetsfellesskap og å få hele Skiens befolkning til å kjenne seg hjemme i byens kirkelige storstue. Derfor åpner menighetsrådet kirken som kulturarena for konserter, filmfremvisning, performance og teater. Det kuleste er når byens sjetteklassinger kommer i regi av Den kulturelle skolesekken, synes presten. Over 3000 barn har avlagt kirken besøk til nå.

– Vi tar imot mange skoleklasser fra videregående skoler også. Fokus er på kunst, kristendom og formidling. Snart kommer Teater Ibsen med Jobs bok, til høsten håper vi å tilby Ibsens «Brand».

Rød på bunnen

Den tidligere generalsekretæren iPresteforeningen er sosialdemokrat og stolt av å ha holdt 1.mai-tale i Farsund, den gang Norges blåeste kommune. Men i dag er han ingen fagforeningsmann. Han meldte seg ut da foreningen gikk inn for streikerett. Noen bibelsk begrunnelse for det fant han ikke. Rød på bunnen er han likevel. Likeverd og solidaritet blir aldri noen selvfølge i små og store fellesskap, påpeker han.

– Jeg er nesten sekstiåtter og har med meg mye fra nymarxismen, blant annet viktigheten av «sjølkritikk», som vi sa. Det er forbløffende å se mangelen på nettopp det fra kirkelig lederskap i ulike saker.

Innvandrerne

Skien menighet fikk en gedigen utfordring da byens innvandrere oppdaget den store kirken.

– Plutselig ramlet det folk inn, ikke minst fra Eritrea. For fem år siden dannet de sin egen ortodokse menighet og spurte om å få bruke kirken. Hver søndag ettermiddag har de nå sine egne samlinger, og vi har et godt samarbeid. I 2014 hadde vi en felles gudstjeneste der vi etter ortodoks tradisjon gikk tre ganger rundt kirkebygget anført av trommer og sang.

– Sammen med Kristent Interkulturelt Arbeid stiller menigheten opp. Jeg bruker rundt 20 prosent av arbeidstida på innvandrerarbeid, diakonen enda mer. Noe arbeid lykkes, men jeg kjenner mye fortvilelse. Det vakreste jeg har opplevd som prest var gjenforeningen mellom en afrikansk mor og to tenåringsbarn som hun lenge trodde var tapt for alltid.

Tårene kommer når han forteller historien. Til sokneprestens sysler hører dessuten å lære unge innvandrermenn å lage mat, skaffe jobb og egen bolig samt øvelseskjøre med eritreiske kvinner og menn.

– Jeg jobber målrettet for at innvandrerne skal bli en del av våre lokale fellesskap. Derfor trenger for eksempel kvinnene bil for å kombinere jobb og hente barn.

På tide å dele

– Som kristen kirke har vi alle en sterkere forpliktelse overfor våre trossøsken på flukt enn det politikerne kan vedta. Det må alle folkekirkens medlemmer utfordres på. Hva vil Gud si oss gjennom innvandrerne, undrer Thelin.

– Kan det være at Jesus kommer tilbake til vårt kontinent som flyktning i disse dager? Derfor spør jeg meg hvorfor biskopene ikke utfordrer kirkens medlemmer til å ofre noe av vår velferd, ikke bare bruke oljepenger. Nå er det på tide å dele av velstanden Gud har velsignet oss med.