Bymisjonen hjelper prostituerte - en telefon av gangen

Siden 2010 har Fredrika Olsen ringt opp menn og kvinner bak sexannonser på nett.

– Dette er den store eskortesiden, sier Fredrika Olsen og nikker til pc-skjermen foran seg. Hun er sosialkonsulent ved Nadheim, Kirkens Bymisjons tilbud til menn og kvinner med prostitusjonserfaringer.

På kontoret på Grønland i Oslo klikker hun på noen av de 558 annonsene som er rettet mot kunder i Norge på den europeiske nettsiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Torsdag skrev Dagen atrekordmange menn nå selger sex over internett i Oslo. Samtidig gårtallet på gateprostituerte ned.

En til to ganger i uken går Olsen og en kollega gjennom nettsider for eskortepiker og -menn, og ringer opp nye numre de kommer over. Målet med det oppsøkende arbeidet er å kartlegge inneprostitusjonen i Oslo for å tilby hjelp og samtaler til de som måtte ønske det.

– Det er vanskeligere å komme i kontakt med folk via hjemmesider, Facebook og datingsider som leder til annonser for sexsalg. Der skjer prostitusjonen mer i det skjulte og du må bruke helt andre metoder og inngangsmåter enn å si «hei, jeg ser du selger sex».

Får glidemiddel

Olsen tar opp den lille jobbmobiltelefonen og ringer det som ifølge profilen på nettstedet er en transperson på 26 år med silikonbryster. Personen har lagt ut en rekke bilder av seg selv, med og uten klær.

– Hei, jeg heter Fredrika. Jeg ringer fra Nadheim, det er et senter for kvinner og menn som jobber som eskorter, sier Olsen på engelsk. Men personen i den andre enden er ikke helt stø i språket.

– Jeg ringer fordi... snakker du spansk? Vi har et senter der du kan få gratis kondomer og glidemiddel. No, No, No. Gratis condones y lubricantes, sier Olsen og slår over på de få spanskordene hun kan.

Det ender med at hun avtaler å sende en tekstmelding på spansk.

– Dels var hun ute og gikk, og dels snakket hun ikke engelsk, forklarer Olsen, og sender standardtekstmeldingen med informasjon om senteret.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Litt sånn kan det gå. Nå kom vi ikke så langt i samtalen.

Språkbarrieren

Det kan være store utfordringer med å få dem de ringer til å forstå hvem de er og hva de vil. De fleste prostituerte er ikke etnisk norske. For tiden har derfor Nadheim oppringere som kan snakke engelsk, thai og spansk, foruten norsk og svensk, som Olsen selv snakker.

– Hva er det vanskeligste med å kontakte prostituerte på telefon og på nett?

– Når vi ringer, tenker de at vi er en kunde. Kanskje gjør de om stemmen litt. Så sier vi at vi er fra Nadheim, og da slår de om. Det er en språkbarriere og heller ikke det enkleste å bygge tillit på telefon. En del møter oss med skepsis, men de fleste er veldig åpne for i hvert fall å ta i mot informasjon og gratis kondomer og glidekrem. Å ta samtalen ett steg videre, er det vanskeligste, sier Olsen.

For å komme forbi skepsisen spør Olsen om de har opplevd problemer hun vet at andre prostituerte kan slite med.

– Det er en måte å vise at jeg ikke er en gal person som ringer for å snakke med prostituerte.

«Veldig petit»

Før jul talte Olsen 900 annonser fra kvinner og 40-60 annonser fra menn på et par nettsider hun regelmessig besøker. Det er også en del transpersoner som selger sex. Ofte har samme person flere annonser med ulike telefonnumre ute, gjerne på ulike steder i landet. Dermed er det ikke sjelden en samtale raskt ender med svaret «yes, yes, I know. You've called me before».

Olsen oppretter egne Nadheim-profiler for å kunne logge inn og se informasjonen folk legger ut om seg selv. Hun ser etter opphavsland, språk og hva de skriver om seg selv for å få et inntrykk av personens bakgrunn. Bilder må tas med en klype salt fordi de ikke alltid er av vedkommende som annonserer. Olsen sier mange lyver om alderen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Menn selger ofte på sjangere som at de er «veldig petit», muskelbyggende eller veldig unge. En del kvinner er mer på «jeg er mer luksus enn andre». Da mener de glamour, ikke at de trenger ikke være dyrere, men at det er mer luksus på den måten at du møter noen i pels, en «forretningskvinne».

«Jeg er en veltrent norsk 25-åring som er over gjennomsnittet eventyrlysten og en god samtalepartner», skriver en mann som viser bilder av sin muskuløse brystkasse.

«My angelic body is truly a gift from heaven itself», skriver en kvinne som viser bilder av et godt sminket ansikt.

Når Olsen ringer på annonsene sitter hun sammen med en kollega. De bytter på å ringe opp menn og kvinner i annonsene, mens den andre lytter til samtalen. Slik kan de gi hverandre feedback om det trengs.

– Hvor mange rekker dere å ringe?

– Det kommer an på dagsformen og lengden på samtalene. Det er vanskelig å holde motivasjonen etter ti til femten samtaler med «yes, I know, thank you». Jeg kan ha alt fra ti til tretti samtaler per dag der vi får formidlet hvem vi er og hva vi gjør.

I fjor hadde Nadheim kontakt med 666 kvinner. Et usikkert anslag er at kanskje 15 prosent av kvinnene Olsen er i kontakt med over telefon kommer innom senteret.

Vant til pupper

– Hei, jeg heter Fredrika og ringer fra Nadheim...

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Olsen er i gang med en ny samtale. Denne gangen med en kvinne som viser seg å være fra Russland og kan litt spansk. På profilen sin sier hun ja til eskortetjenester, massasje, strippeshow, og kommer både dit klienten er (outcall) og tar imot på eget sted (incall). Også hun sliter med engelsken og forstår ikke helt hva Fredrika vil.

– Det var en typisk samtale der hun misforstod, sier Olsen etterpå.

Lengden på samtalene hun får med dem hun ringer opp varierer. De fleste er på et par minutt, men i blant kan samtalene vare i 20 til 40 minutter.

– Det er viktig å ha en rolig stemme og være selvsikker så det ikke blir mye nøling. Så tenker jeg gjennom om hva jeg skal snakke om dersom jeg kommer videre fra samtalen om kondomer og glidemidler.

For å holde oppe motivasjonen har Olsen et godt triks: tenke at det ikke er hun som ringer som har det vanskelig, men de hun ringer til.

I annonsene viser kvinner fram pupper, lår og rumper, med og uten klær. Menn viser gjerne fram brystkasse eller erigert penis. Olsen innrømmer at hun blir vant til bildene og tekstene.

– Men tror jeg ser det på en annen måte. Det mest interessante er å memorere ansikter og tatoveringer, selv om ikke alltid bildet stemmer med den du prater med. Det er ikke sjokkartet for meg lenger at folk har analsex og at det selges og kjøpes. Pupper sjokkerer meg ikke. Man ser mye og du kan tenke at det tilbys og er etterspurt hele tiden.

Forsørge familien

Olsen sier det er vanskelig å skille på de som selger sex helt frivillig og de som er ofre for menneskehandel.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– For å få den historien kreves en relasjon og tillit, noe som er vanskelig å få på telefon. Det tar ofte veldig lang tid. Vi kan ha våre tanker og spekulasjoner, uten å få det bekreftet. Det skal veldig mye til for at noen erkjenner at de er under tvang. Ikke alle definerer seg som ofre heller, kanskje de ser på det som kjæresteforhold.

Hun vil avlive myten om den stereotype prostituerte, både på ute- og innemarkedet.

– Penger er en faktor, men hvorfor man trenger pengene eller hvorfor man har havnet der man har, er veldig forskjellig.

Olsen forteller om en russisk kvinne hun kjenner, som startet et firma og bodde med mann og barn i Spania. Så kom finanskrisen, firmaet gikk konkurs og hun lurte på hva hun nå skulle gjøre for å forsørge familien. «Jo, jeg reiser til Norge og selger sex».

– Når du har blitt vant til pengene, er det vanskelig å få seg en vanlig jobb. At du ender i prostitusjon kan gå på hjemlandets situasjon, en krise, at du ikke får andre jobber eller at du vil finansiere studiene.

Olsen møter også noen norske sexarbeidere som sier er ok med å selge sex.

– Men jeg vet det er én sak å si det når du er midt oppi det, og en annen sak når du har fått en distanse til det. Jeg har sett mange som har det vondt etter at de har solgt sex.

Sosialkonsulenten understreker at prostituerte, eskorter eller sexarbeidere ikke kan ses på som én gruppe.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Debatten blir skjev fordi det er så få tør å stå fram, og fordi media gjerne spiller to sider av prostitusjon mot hverandre. Noen har aktivt valgt det. Spørsmålet er hva som er alternativene. Er prostitusjon høyest på lista, er det en desperat beslutning for å overleve, eller det beste av flere dårlige alternativer?

Også kundene kan være hvem som helst, understreker hun.

Selger for gøy

Når hun ringer er det ofte forskjell på å snakke med menn og kvinner.

– Menn er gjerne åpne. Transpersoner er ofte mest åpne og lettest å snakke med, særlig om du kan språket deres.

Mannlige prostituerte og eskorter er ofte fra Latin-Amerika og Øst-Europa. De er forsiktig med å opplyse hjemland, bare språk, og skjuler ofte ansiktet sitt i annonsene.

– En del norske menn selger til kvinner, det har jeg ikke sett så mange utenlandske gjøre. Noen gjør det fordi de er nysgjerrige eller har lyst til å teste det ut, men en del er veldig seriøse med egen hjemmeside. Noen har dette som hovedinntekt.

Langtidsprosjekt

Nadheim-senteret har ingen konkrete historier å fortelle om at menn eller kvinner er hjulpet helt ut av prostitusjon. Olsen understreker at det ikke nødvendigvis er et mål for dem.

– Vi forsøker å møte personene der de er og være en støtte i vedkommendes livssituasjon uavhengig om de ønsker seg ut av prostitusjon eller ikke. Vi har imidlertid bidratt til at flere har sluttet med prostitusjon etter eget ønske.

Hun påpeker at veien ut av prostitusjon kan være veldig lang og komplisert.

– Det er ikke så lett å bare si at du skal slutte med prostitusjon. Å slutte henger sammen med hvorfor du begynte første gang, og det er ofte sammensatte årsaker.

Men Nadheim har tett oppfølgning med en del av dem de får kontakt med. Når noen har hatt en fin opplevelse på senteret, sprer jungeltelegrafen seg i miljøet.

– Jeg var med en kvinne i politiavhør. De spurte hvorfor hun ikke hadde tatt kontakt med politiet før. Hun svarte at dersom noe skjedde, ville hun kontaktet Nadheim før politiet. Det er en suksesshistorie i seg selv at vi har klart å bygge den tilliten i miljøet.

I det oppsøkende arbeidet mot innemarkedet mener Olsen det er en suksess å få skapt relasjoner og telefonsamtaler som varer lengre enn tre minutter. Den dagen de prostituerte trenger hjelp, velger de kanskje å komme til Nadheim.

– Arbeidet er langsiktig og tidkrevende. Det kan kjennes håpløst og være en tung jobb, men også veldig givende. Vi vet at vi gjør en forskjell.

Lyspunktene er når menn og kvinner selv tar kontakt for å få kondomer eller hjelp til å lese et brev de har fått i posten.

– Vi prøver å være der for dem.

Hallik-problemer

– Hvilken effekt har sexkjøpsloven hatt på inneprostitusjonen?

– Det er ikke så ofte prostituerte tar opp sexkjøpsloven som et problem. Det er heller hallikparagrafen som setter kjepper i hjulene. Folk er redd for å bli tatt som hallik.

Hun forteller om en kvinne som ble dømt for å være hallik, etter å ha leid ut rom i egen leilighet til andre prostituerte.

– De deler boutgifter og bor sammen for sikkerhetens skyld. Men hun tok imot penger som er tjent på prostitusjon. Problemet er når politiet tolker paragrafen til sin fordel for å dømme noen som hallik.

For få ned tilbudssiden etterlyser Olsen flere tiltak for å hjelpe prostituerte, slik regjeringen Stoltenberg lovet da sexkjøpsloven ble innført.

– Det har ikke skjedd. I tillegg er det skambelagt å fortsatt selge sex.

Regjeringen har varslet en stortingsmelding omw sexkjøpsloven. Ifølge Justisdepartementet er det for tidlig å si noe om når den er ferdig.