Daglig brød
Tenk om vi går glipp av Guds forsørgelse, ikke fordi Gud ikke hører, men fordi vi ikke ber?
Selv en god ateist kan finne på å be dersom hun er i livsfare. For mange er det enklere å vende seg til Gud når vi har malt oss opp i et hjørne i livet. Men Jesus ber oss ikke bare om å be i motgang. Han ber oss om å be daglig.
Når vi leser dagens vers kommer vi ikke utenom mirakelet i Sinai. Israelsfolket befant seg i ørkenen, på vei mellom slaveriet i Egypt og et nytt liv i det lovede land. To og en halv måned ut i den 40 år lange vandringen begynner de å klage til Moses. Gud hadde fridd dem fra slavelivet i Egypt, men nå sto de foran ørkenlivets utfordring. Og en av de største utfordringene for så mange mennesker var å ha nok mat å spise.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og der i ørkenen, til tross for sin frihet, begynner de å lengte tilbake til kjøttgrytene i Egypt. Det er som jeg hører israelsfolket si: «Heller mett og slave, enn sulten og fri».
Ørkenlivet gjør oss desillusjonerte. I mangelen på grunnleggende behov mister vi perspektivet. Kanskje du befinner deg i nettopp en slik ørken akkurat nå. Du har kanskje opplevd at Gud har gjort noe i livet ditt, vist deg noe eller satt deg fri. Men så oppleves det som om han har forlatt deg sulten og tørst i ørkenen.
Gud hadde ikke fridd folket sitt fra slaveriet fordi de skulle dø i ørkenen: «Da sa Herren til Moses: «Se, jeg vil la det regne brød ned til dere fra himmelen. Hver dag skal folket gå ut og sanke en dagsrasjon» (2. Mos 16,4).
Hver morgen når israelittene krabbet ut av teltene sine, fant de marken dekket av manna. Og hver dag fikk de nok til dagens behov. Dersom de samlet mer manna enn de trengte for dagen, ville det råtne dagen etter. Den Gud som hadde makt til å fri sitt folk fra slaveriet i Egypt, hadde også makt til å forsørge dem 40 år i ørkenen.
Min farmors logikk var enkel: Manglet familien noe, ba hun om Guds forsørgelse. En gang kom farfar hjem og sa han trengte penger til å reparere bilen. Penger hadde de ikke. «Da får vi be», sa farmor og knelte. Dagen etter lå det en konvolutt i postkassa som inneholdt nøyaktig beløpet de trengte for å betale verkstedregningen.
En liten stund senere kom farfar hjem og sa han trengte en ny frakk før vinteren. Penger hadde de ikke. «Da får vi be», sa farmor og knelte. Dagen etter lå det en ny konvolutt i postkassa med nøyaktig det beløpet farfar trengte for å kunne kjøpe seg en frakk.
Tenk om vi går glipp av Guds forsørgelse, ikke fordi Gud ikke hører, men fordi vi ikke ber?
Har du tenkt over dette: Hvorfor gjorde ikke Gud det mer praktisk? Han kunne for eksempel gjort en levering av manna én gang i uken?Gud er jo Gud, og kunne gitt dem hva som helst.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg tror Gud ønsket at folket skulle være avhengig av hans forsørgelse. Han ønsket ikke kun å være en upersonlig budtjeneste som leverte en kasse mat i ny og ne. Han ønsket at de skulle være avhengig av ham.
Gud setter alltid relasjon først. Og i den relasjonen vil han forsørge oss med alle sine ressurser. Dersom vi ikke daglig gjør oss avhengige av Gud, vil vi søke vår forsørgelse fra andre kilder. Å be Gud om daglig brød er å anerkjenne vår avhengighet av Ham. Og i denne avhengigheten finner vi relasjonen med en Gud som både kan og vil gi oss det vi trenger.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Trenger du mer åndelig påfyll?
