DUGNAD: Ronny Tangen (i midten) har tegnet det nye bedehuset i Sævelandsvik på Karmøy, og tar aktivt del i dugnaden. Forhåpentligvis er bedehuset innflytningsklart til jul.

Bedehus for de neste 100 år

Som mennesker er vi ufullkomne, men vi får arbeide med det utgangspunktet vi har, i tillit til at Gud ikke vil forlate oss. Selv ikke om 100 år.

I fjor høst reiste kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg rundt i Kristen-Norge i anledning Dagens 100-årsjubileum. Det tror jeg vi begge synes var noe av det aller kjekkeste vi har gjort i de drøye 20 årene vi har vært tilknyttet denne avisen.

Vi fikk høre så mange sterke og rørende historier, og vi fikk møte så mange spennende mennesker i ulike landsdeler og ulike kristne sammenhenger. Men vi fikk naturligvis ikke besøkt hele landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mesteparten gjenstår. Så for et par uker siden la vi ut på en ny reise, denne gangen til et område i Norge de kristne gudshusene står tettere enn omtrent noe annet sted.

«Dette bedehuset er 100 år, vi må tenke 100 år til». Det er ikke verre enn det, liksom. Slik resonnerte Arnt Helge Fidjeland på Karmøy nord i Rogaland.

Bedehuset i Veavågen er fullt operativt, men oppleves ikke lenger så funksjonelt. Det vil bli omfattende å pusse opp. Og forsamlingen har allerede i flere år eid en tomt noen hundre meter unna.

Da er det bare å ta affære og sette i gang med byggeprosessen. Det gjenstår litt kommunal saksbehandling, men kanskje kan det nye bedehuset til 25 millioner være klart til jul i 2022.

Det bor omkring 3.000 mennesker i Veavågen. Inkludert bedehuset, Frie Venner-forsamlingen og Den norske kirkes menighet går kanskje 500 til gudstjeneste en vanlig søndag. Det gir en nokså mye høyere prosentvis oppslutning enn i landet som sådan.

«Det gjelder å ta stafettpinnen når den stikkes frem til oss», sa Fidjeland. Sammen med forsamlingsleder Lars Stensland er veteranen opptatt å kjenne sin besøkelsestid og bygge for fremtiden. De må ha et bedehus som fungerer slik at også unge familier ønsker å ha sitt åndelige hjem der i huset.

«Det er mange hus her», sier man gjerne på Karmøy. Og da er det ikke alminnelige bolighus de snakker om. Det er kristne forsamlingshus. Bedehus, frikirker og folkekirkemenigheter. Side om side, nesten bokstavelig talt. Og stort sett med gode forbindelser og godt samarbeid.

Det er litt som å besøke et annet samfunn, for den graden av integrasjon mellom kirke og samfunn som vi finner blant annet i Veavågen skiller seg fra de som er virkeligheten de fleste steder her i landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tidligere kunne man oppleve spenningsforhold mellom idrett på søndager og kirkegang. I Veavågen vet idrettslaget at de ikke må ha fotballtrening for gutter i en bestemt aldersgruppe på mandager, for da er det gutteklubb på bedehuset. Forresten er det ganske stor sannsynlighet for at trenerne selv også er med på bedehuset eller i et av de andre kristne fellesskapene.

Og så skal vi ikke mer enn noen kilometer unna før vi kommer til et nytt bedehus. Der har de kommet litt lenger i prosessen. Det gamle bedehuset er revet, og det nye er forhåpentligvis innflytningsklart til jul i år.

Men trengs det to bedehus så nært hverandre? Naturligvis, forklarer dugnadsgjengen i bedehuset Ljosheim i Sævelandsvik. Dette er jo bedehuset for denne bygden. Dermed trenger for eksempel ikke foreldre å kjøre barna til enda en aktivitet, de kan komme seg dit selv. Hver bygd sitt bedehus, det trenger ikke være så mye mer komplisert enn det.

Men det gjør seg ikke selv, her legges det ned både penger og arbeid. «Vi har ikke vært alene om dette», sier Ronny Tangen som har tegnet bedehuset i Sævelandsvik. Han er også en av dem som leder dugnaden.

Men det han tenker på er ikke bare at de er flere om arbeidet. De opplever også at Vårherre er med. For det handler ikke om arkitektur og byggematerialer, dette. Det handler om å bygge et åndelig hus, en arena hvor mennesker kan få møte Jesus. Det er den klassiske vekkelsesarven fra bedehuset som lever videre.

Derfor var det så nydelig å få gå rundt blant dugnadsgjengen og se det sterke engasjementet. Nå bygger de med tre, gips og hva det ellers er slags materialer de trenger. Men når det fysiske huset står klart, det er da det viktigste arbeidet kan ta ny form.

Det er ikke bare fromt snakk, dette, det kunne vi se i øynene til menneskene som fortalte. De ville gjerne ha et hus der de kan ønske lokalbefolkningen velkommen til sosiale aktiviteter, men aller mest til å møte Jesus fra Nasaret. De vet kanskje ikke hvor heldige de er. Den åndelige hverdagen kan nok oppleves vesentlig tyngre mange andre steder i landet.

Og det finnes ganske sikkert også dem som ikke bare har gode minner fra bedehuslivet på Karmøy. Erkjennelsen av det var også en del av samtalene vi hadde da vi var på besøk. En del opplevde at de ikke hang med, eller at de ikke helt ble regnet med. Smerten over det kan sitte i lenge.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men det å ta et oppgjør med negative sider ved egen fortid står ikke i motsetning til å bygge for fremtiden. Tvert imot kan denne løpende evalueringen sees som en del av byggingen.

Som mennesker er vi ufullkomne, men vi får arbeide med det utgangspunktet vi har, i tillit til at Gud ikke vil forlate oss. Selv ikke om 100 år.

Les også
Byggjeboom i bedehusland
Les også
Ei øy prega av mange vekkingar
Les også
Her går predikanten Johannes Kleppa laus på bedehuset med slegge
Les også
«Eineståande biletbok om bedehusa»
Les også
Forsker på bedehus-historien