Aylan (3) var skapt i Guds bilde

Både flyktningene og migrantene er også sønner og døtre, mødre og fedre, brødre og søstre. Hva ville vi gjort hvis vi var i deres sted? Og hva ville vi ventet av mennesker i Norge, hvis vi var i deres sted?

Flyktningstrømmen til Europa befinner seg stort sett på betryggende avstand fra Norge. Vi ser en økt tilstrømning også hos oss, men den er liten sammenlignet med den utfordringen land i Sør-Europa møter.

Foreløpig strever Europas politiske ledere med å finne ut hvordan de skal forholde seg til alle menneskene som kommer. Det finnes avtaler og ordninger, men de viser seg utilstrekkelige. Og i mellomtiden går mange mennesker gjennom forferdelige lidelser.

Om vi hadde bodd i Hellas, Tyrkia eller Ungarn, hadde vi måttet forholde oss til dette på en annen måte.

Men det finnes ingen forsvarlig etikk som ikke gir også oss et ansvar for disse menneskene. Både flyktningene og migrantene er også sønner og døtre, mødre og fedre, brødre og søstre.

Hva ville vi gjort hvis vi var i deres sted? Og hva ville vi ventet av mennesker i Norge, hvis vi var i deres sted?

Jeg er ikke gammel nok til å huske Odvar Nordlis statsministertid. Men en setning fra et intervju Ap-veteranen ga til Vårt Land i mai 2013 har festet seg i minnet.

Den gangen gikk diskusjonen høyt om behandlingen av romfolk her hjemme. Nordli påpekte at hvis vi på toppen av velstands-hierarkiet ikke snart innså urettferdigheten i fordelingen av goder og byrder, ville de problemene vi i Norge har med tiggere fremstå som bagateller.

Og så kom uttalelsen som jeg merket meg særlig:

«Vi kommer snart til å se en folkevandring uten like fra den fattige til den rike delen av verden. Og så sitter vi her og jamrer oss over noen stakkars tiggere.»

Tankene mine gikk til Sigvart Dagslands sang «Festung Europa». Sangen beskriver folk som blir som dyr fordi de mangler mat, og som kommer for å innta det Europa som gjennom historien har vært så privilegert på mange måter.

Denne uken kom bildet av den tre år gamle syriske gutten Aylan, som ble funnet omkommet på en strand i Tyrkia. Senere kom intervjuet med faren, som fortalte at både konen og begge de to sønnene hadde omkommet under fluktforsøket. Jeg har selv en sønn på tre år. Når jeg ser slike bilder, kjenner jeg først i et øyeblikk at det river i alt som finnes inne i meg. Men så stenger jeg av, for jeg orker ikke å ta det innover meg.

Dette kunne vært min sønn. Jeg kunne vært faren som i bunnløs fortvilelse måtte erkjenne det tapet som Aylans far Abdullah Kurdi har opplevd. Jeg makter ikke å leve meg inn i alle historiene om mennesker som lider. Men det finnes ikke noe rimelig forsvar for å ikke ville involvere seg.

I et innlegg i gårsdagens VG skriver blant andre Kirkens Nødhjelps generalsekretær Anne-Marie Helland: «...vi ser at når håpet forsvinner, og Middelhavet åpner seg, er mennesker villige til å ofre alt på veien til Europa. Noen blir kvalt og dør i en kjølebil ved en motorvei i Østerrike. Noen blir lagt i håndjern i et skogholt i Ungarn, eller blir slått til blods med batong i Makedonia. Historien vil dømme oss hardt om vi lar dette fortsette.» Vi kan si det enda sterkere: Historien bør dømme oss hardt om vi lar dette fortsette.

Fredag ettermiddag sendte VG TV direkte fra jernbanestasjonen i Budapest. Samtidig meldte NTB at «Hundrevis av flyktninger og migranter har begynt å gå til fots fra jernbanestasjonen i Budapest til Østerrike». Avstanden fra Budapest til Wien er omtrent som avstanden fra Bergen eller Oslo til Geilo. Det er et godt stykke å gå. Men motivasjonen er sterk. Minst like sterk som hos de mange nordmennene som for hundre år siden løp en betydelig risiko på vei mot håpet om en bedre fremtid i Amerika.

Politisk sett synes flyktningstrømmen å utgjøre nærmest et uløselig problem. Det er ikke noe alternativ at alle kommer til Norge, eller til Europa. Men det er heller ikke særlig mye som tyder på at det blir fred og fremgang i Syria med det første. Sikkert er det i hvert fall at hver og en av dem som forlater alt de kjenner i håp om en bedre fremtid, også er skapt i Guds bilde og elsket av Ham.

Da må også vi som kristne våge å tenke gjennom hvordan vi kan forholde oss til menneskene med Kristi sinnelag intakt. Det er ikke sikkert at svarene er enkle. Og det er ikke sikkert at svarene alltid er behagelige. Men det kunne vært oss som gikk der langs stranden i Tyrkia eller på jernbanestasjonen i Budapest.

Sikkert er det i hvert fall at hver og en av dem som forlater alt de kjenner i håp om en bedre fremtid, også er skapt i Guds bilde og elsket av Ham.