Åpne hjem!

Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester. Hebr. 13,2

Gjestfrihet er noe langt mer enn ­selskapelig­het, det er å utøve direkte ­omsorg for hverandre.

Vi er i ferd med å legge bak oss en periode med familieselskaper og vennelag. Gjestfriheten blomstrer i julehøytiden. Det må vi føre videre.

I min oppvekst vandret vi rundt i husene og spiste småkaker til ut januar. Storstua ble holdt varm og gjestmild uansett ­temperatur utenfor veggene. Når forholdene lå til rette for det, foregikk transporten med hest og slede. Og alle som ble buden bort til ­naboer og venner, var nøye med å gjengjelde ­invitasjonen.

Selv om selskapene med minst sju kakeslag avtok utover vinteren, levde gjestfriheten og de åpne hjem i beste velgående. Det å stikke innom naboer fungerte hele året. Det var ærend nok å slå av en prat. Som regel vanket det også en kopp kaffe, for dem som likte det.

Med årene har mer høytidelige innbydelser tatt over. Dermed også mer krevende servering. Maten er blitt mer viktig enn praten. Og det å komme ubedt kan oppfattes som uhøflig. Kanskje de gamle vennene har helt andre planer denne kvelden. Det har etter hvert bidratt til økt fremmedgjøring.

Vittige tunger har gitt begrepet gjestfrihet en ny definisjon. Ganske enkelt å være fri for gjester!

Gjestfrihet er en oversettelse av det greske ordet filoksenia, som betyr «kjærlighet til (­eller vennlighet mot) fremmede».

Fra gammelt av har gjestfrihet vært uttrykk for omsorg. Det å ta hånd om mennesker som befinner seg i en vanskelig situasjon. Bibelen oppfordrer oss til å praktisere sann gjestfrihet. Ikke bare i ny og ne, men som noe vi vektlegger: «Vær med å hjelpe kristne som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.» (Rom. 12,13) Her nevnes kristne spesielt, men av andre sammenhenger skjønner vi at det gjelder uansett livssyn.

I sitt første brev til Timoteus gir apostelen en konkret beskrivelse av hvilke egenskaper de forskjellige grupper i menigheten må inneha. En tilsynsmann må være uklanderlig, én kvinnes mann, nøktern, besindig, høvisk, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig eller voldsom, men overbærende, ikke kranglevoren eller pengekjær – med mer. En lang liste over kvaliteter der også gjestfrihet inngår.

Om enker over 60 år skriver Paulus: «Hun må ha vært én manns hustru, være kjent for sine gode gjerninger, ha oppdratt barn, vist gjestfrihet og ha vasket de kristnes føtter, ha gitt hjelp til dem som er i nød, og i det hele lagt vinn på å gjøre godt.»

Hebreerbrevet har også en klar påminnelse om å gjøre det gode, med utgangspunkt i at kjærligheten må holdes levende. I fortsettelsen heter det: «Glem ikke å være gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester. Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem. Og tenk på dem som blir pint og plaget; dere har jo selv et legeme.»

Henvisningen om at noen har hatt engler på besøk, gjelder Abraham som viste et klassisk eksempel på gjestfrihet. Han satt i teltåpningen da tre menn plutselig sto foran ham. Straks sprang han imot dem, bøyde seg til jorden og sa:

«Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener. La oss få hente litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile dere her under treet! Så vil jeg komme med litt mat som dere kan styrke dere med før dere drar videre – siden dere nå har lagt veien om deres tjener.»

De svarte: «Ja, gjør som du sier.» Uansett besøk hadde nok Abraham gjort sitt beste.

Etter et dramatisk forlis havnet skipsmannskapet på øya Malta, anført av apostelen Paulus. (Apg. 28) I nærheten av det stedet der de strandet, lå det et gods som Publius, den fremste mannen på øya, eide. «Han tok vennlig imot oss som sine gjester i tre dager.» Og Publius slapp å angre på sin gjestfrihet.

Det heter videre i beretningen at hans far akkurat da lå syk, «plaget av feber og dysenteri. Paulus gikk inn til ham, ba og la sine hender på ham og helbredet ham». Etter dette kom også de andre på øya som var syke, og de ble helbredet. «De gjorde stor ære på oss, og da vi reiste forsynte de oss med det vi trengte.» Slik står det skrevet.

Gjestfriheten trenger jevnt over en fornyelse. Det gjelder for meg som enkeltindivid, men også for Norge som nasjon. Våre hjem skal ikke være utstillingslokaler, de skal preges av omsorg og nestekjærlighet.

Glem ikke å være ­gjestfri, for på den måten har noen, uten selv å vite det, hatt engler som gjester.

Hebr. 13,2