Ånden som kommer og går
«Herren sa: Min ånd skal ikke for alltid bli værende i menneskene, for de er av kjøtt og blod. Deres levetid skal være 120 år» (1 Mos 6,3).
Etter syndefallet og før syndefloden ble Guds ånd løftet fra menneskene fordi han ikke lenger fant noe hellig hvilested blant dem. Synden og dens konsekvenser bedrøvet Guds ånd, han dro bort til «det høye og hellige».
Universets designer og kreative geni – full av ubegrenset kraft, visdom og energi – kunne ikke lenger dvele blant dem han hadde skapt i sitt eget bilde.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men da Menneskesønnen stod fram ved Jordan for å bli døpt av Johannes, kom Ånden i en dues skikkelse og tok bolig i ham. Menneskesønnen var Åndens nye bolig; ren og hellig – ydmyk og ubesmittet av denne verden.
For Jesaja sier: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.» Derfor har Ånden to bosteder; ett i himmelen og ett på jorden.
Da Jesus pustet på disiplene etter oppstandelsen tok de imot Den hellige ånd. Deretter utløste han kraftenover dem på pinsedagen. De ble også lovet at når de kom sammen for å be, om de så bare var to eller tre, skulle han selv være midt i blant.
Selv om vi som andre mennesker ikke lever på jorden i mer enn 120 år, så skal Ånden aldri mer forlate sin jordiske adresse før Menneskesønnen er tilbake i sin herlighet.
Trenger du mer åndelig påfyll?
