Alltid bekymret for familien i Syria

De har funnet trygghet i Sverige, men føler et tungt ansvar for familiemedlemmers skjebne i Irak og Syria.

– Kan du hjelpe søsteren min?

Blikket til svensk-syriske Sanna (28) er svart av fortvilelse. Søsteren bor fremdeles i Syria med tre små barn og en arbeidsledig mann. Nå er søsteren alvorlig syk. Hun har behov for en stor operasjon, men har ikke penger.

– Jeg sender så mye penger til dem som jeg kan, men det blir aldri nok. Jeg kan ikke sende penger hele tiden, sukker Sanna, som selv er småbarnsmor og har sine egne regninger å betale i Sverige. Hun vil ikke ha etternavn og bilde i avisen, av hensyn til familiens sikkerhet i Syria.

Dypt berørt

Syrianere (eller assyrere) er en fellesbenevnelse på kristne fra Irak, Syria, Libanon og Tyrkia. Med 100.000 syrianske innvandrere er Sverige et av de landene utenfor Midtøsten som har tatt imot flest av denne folkegruppen. Selv om de har funnet trygghet i Sverige, er de dypt berørt av konfliktene i hjemlandet. Ansvaret for familiemedlemmer som fremdeles lever midt i krigen, ligger tungt på innvandrerne.

Jakob Kasselia, prest i den syrisk-ortodokse kirken i Örebro, merker flyktningenes bekymring hver dag:

– Det som skjer i Syria og Irak preger det syrianske samfunnet i høyeste grad. Vi har brødre, søstre og slektninger der som blir hardt rammet. På samme måte som syrianere ellers i Europa, prøver vi i Sverige å hjelpe så godt vi kan, sier Kasselia.

Afram Yakoub, leder i Assyriska riksförbundet, har hatt mange samtaler med bekymrede innvandrere fra Syria og Irak det siste året. Han forteller om folk som har kjempet med å holde gråten tilbake, mens de har delt sin fortvilelse og bekymringer for slektninger

– Det er mentalt svært krevende. Det kjennes som om alt håp er ute for at folket vårt kan ha en fremtid i Midtøsten.

I tillegg til å samle inn penger, jobber Assyriska riksförbundet politisk for flyktningenes sak. Før regjeringsskiftet hadde de blant annet møte med daværende utenriksminister Carl Bildt.

– Men det er vanskelig å få gehør. Vi er en liten folkegruppe. Det finnes ingen stor interesse for oss politisk, sier Yakoub.

Langt nede

Sanna har bodd i Sverige i ni år. Hun flyttet dit da hun var 19 år gammel, for å gifte seg med en svensk-syrisk mann.

Så lenge det var fred i hjemlandet, reiste hun hjem til foreldrene på ferie hvert år. Slik kurerte hun den verste hjemlengselen og holdt kontakt med sine syriske røtter. For å ta vare på røttene og kulturen har hun også vært nøye med å sende barna til den syrisk-ortodokse kirken.

– Sverige har vært et godt land å bo i, både for meg og mine barn, sier Sanna.

Men nå truer bekymringene med å ta overhånd. Hun er urolig for foreldrene, som hun ikke har snakket med på et halvt år. Det har vært umulig å ringe til dem. Hun er urolig for sin 25 år gamle bror som må gjøre militærtjeneste. Og ikke minst: Hun er urolig for søsteren som er syk.

– Jeg tenker på dem hele tiden. Noen ganger føler jeg meg veldig langt nede, sier hun.

Ordnet opp

Isaak Toma vet hva det handler om når Sanna snakker om bekymringer. Det er snart 15 år siden han flyktet fra Saddam Husseins terror til Sverige

– Her har jeg følt meg trygg og fri for det presset vi levde under i Irak, sier Isaak. Likevel kunne han ikke helt slappe av. Bekymringene for broren som ble igjen i hjemlandet, har alltid vært med ham.

For en måned siden reiste han til Dohuk i Nord-Irak for å hjelpe broren i sikkerhet.

– Min bror var i en uhyre vanskelig situasjon. Han bodde i en landsby mellom Dohuk og Mosul. Nå er han i trygghet i Tyrkias hovedstad Ankara, men vi vet ikke hva som skjer videre.

Isaak forteller at de kristne landsbyene i hjemtraktene er tomme. Husene er ødelagt, kirkene skjendet, kors og ikoner er fjernet.

– Folk føler seg ikke trygge i landsbyene lenger. De kristne har ingen tradisjon for å bevæpne seg og har ingen til å beskytte seg. Hvor lenge kan vi orke å leve med dette? sukker han.

Selv har Isaak Toma nå ingen nære slektninger igjen i Irak. Alle har forlatt landet.

Båtflyktning

Dagen møter Isaak Toma og Sanna Danha i Stockholmsbydelen Södertälje, en bydel som er blitt hjem for hele 30.000 av de over 100.000 syrianske kristne som bor i Sverige.

Sanna kommer i følge med lillebroren Bassel, som nylig nådde frem til Sverige etter å ha vært et helt år på flukt. Hun sukker dypt og grøsser når han får spørsmål om hva som skjedde. Når Bassel forteller historien sin, aner vi enda mer av omfanget av Sannas bekymringer.

For visst er det ille ikke å nå frem til foreldrene på telefonen, og å bekymre seg for om søsteren har penger til mat, husleige og medisiner. Men det var et sant mareritt å leve med uroen for lillebroren da han var på flukt.

Ferden startet til fots fra landsbyen i det nordlige Syria over grensen til Tyrkia. Etter 24 timer på buss nådde han Istanbul, men så var det stopp. I tre måneder strevet han med å finne en måte å komme seg ut av Tyrkia. Som så mange andre desperate flyktninger, valgte han sjøveien. 47 personer ble stuet sammen i en bitte liten båt som la ut fra Izmir. Den skrøpelige farkosten kom bare et lite stykke ut fra land før den hvelvet.

– Politiet plukket oss opp. Vi ble plassert i arrest i en måned fordi vi hadde forsøkt å flykte ulovlig, forteller han.

Håper på gjenforening

Hele elleve ganger forsøkte han å komme seg til Hellas, før han omsider lyktes. Én gang kom han så langt at han fikk satt beina på tørt land, før han ble innhentet av greske soldater som sendte ham strake veien tilbake til Tyrkia.

– Den siste gangen kom vi oss til en gresk øy, der vi i fem måneder før vi kom oss videre til fastlandet og så med lastebil til Italia og med tog til Sverige, via Belgia og Danmark.

Bassel forteller at han er lykkelig for å være trygg i Sverige, men som for Isaak og Sanna er det nå bekymringene for dem som er igjen i hjemlandet som fyller tankene.

– Nå vil jeg jobbe, slik at jeg kan hjelpe familien min. Hvis jeg kunne, ville jeg ha jobbet 24 timer i døgnet for å få dem hit. Det er det eneste jeg ønsker – å få familien min hit.

– De er de eneste jeg tenker på, skyter søsteren inn. – Jeg lurer på om de får sove midt i urolighetene, om de har mat å spise og om de klarer å skaffe penger til brensel nå når vinteren kommer.

– Jeg skulle så gjerne ha hentet hele familien min til Sverige, men jeg har ikke nok penger til å hjelpe dem, sier Sanna.