Abbas kunne valgt en annen vei

Det må ikke være tvil om at det største ansvaret for dagens ulykkelige situasjon ligger hos palestinerne selv.

Det er dessverre lite som tyder på at palestinske barn kan se frem mot en lysere fremtid. Situasjonen virker nå mer fastlåst enn på lenge.

Nylig kunne vi lese atden palestinske selvstyremyndigheten bryter alt samarbeid med Israel. Dette innebærer at de også sier nei til skattepenger som Israel samler inn på deres vegne. Dette vil ventelige ramme den palestinske økonomien hardt.

Det kommer på toppen av en vesentlig forverring i løpet av de siste årene siden USA kuttet støtten i 2018. Det kommer også på toppen av Verdensbankens anslag om at den palestinske økonomien vil krympe med 11 prosent i år.

De åpenbare taperne her er den palestinske sivilbefolkningen. De er fanget i vanstyre. Årsakene til det er både smertefullle og sammensatte. Hvordan man forstår situasjonen avhenger av hvilket ståsted man har.

Helt siden opprettelsen av Israel i 1948 har den arabiske befolkningen i flere av nabolandene strevd med å forholde seg til at jødene igjen har fått sitt hjemland tilbake. Denne konflikten ser ikke ut til å ha noen ende i overskuelig fremtid.

Noe av det verste er det virkelighetsbildet som palestinske skolebarn fortsatt får del i. Med den forestående israelske annekteringen av deler av Judea og Samaria, som i dag ofte kalles Vesbredden, sender Benjamin Netanyahu og den israelske regjeringen et signal om hvordan de ønsker å opptre for å skape mer stabile forhold.

Når palestinernes president Mahmoud Abbas svarer med å ville avstå fra inntekter, sier det sørgelig mye om hvor fastlåst situasjonen er.

Det er ingen grunn til å late som at Israel har et plettfritt rulleblad. Men når vi analyserer den nåværende situasjonen, må vi ikke glemme hvorfor den jødiske staten ble opprettet.

Vi må heller ikke glemme hvilke innrømmelser vekslende israelske regjeringer har vært villige til å gi sine palestinske naboer i bytte mot fred.

Israels tidligere statsminister Golda Meir blir tillagt sitatet om at freden vil komme når palestinerne begynner å elske sine egne barn mer enn de hater jødene. Utsagnet er talende på flere måter. Israel kunne ha gjort mer for å gjøre livet lettere for palestinerne.

Men det må ikke være tvil om at det største ansvaret for dagens ulykkelige situasjon ligger hos palestinerne selv. Det finnes veier ut av den, men så langt har ikke palestinske ledere vært villige til å gå den veien. Det handler mer enn noe annet om å akseptere at Israel er kommet for å bli, og om å avstå fra terror.

«It’s the situation» hører man gjerne fra Midtøsten når folk på ulike sider av konflikten skal forklare hvorfor partene handler slik de gjør i øyeblikket. Utsagnet har mye for seg, fordi mange av oss antakelig ville ha tatt dårlige valg i en situasjon hvor utsiktene syntes dystre.

Over tid fungerer dette likevel dårlig som unnskyldning for ikke å gjøre det man burde. Den utfordringen er den aller viktigste for Mahmoud Abbas.