Wergeland ikke først i jødeparagraf-kampen

Et nyoppdaget manuskript viser at Henrik Wergeland slett ikke var den første som kjempet mot jødeparagrafen i Grunnloven. Ny forskning viser at dikteren Andreas Munch var enda tidligere ute.

Det er forsk­nings­ma­ga­si­net Apol­lon, som utgis av Uni­ver­si­te­tet i Oslo, som skri­ver dette i årets førs­te ut­ga­ve.

De nye opp­lys­nin­ge­ne er blitt kjent etter at sti­pen­diat Andreas Snil­dal kom over et upub­li­sert tea­ter­styk­ke i Na­sjo­nal­bi­blio­te­kets hånd­skrifts­sam­ling. Skue­spil­let «Jøden» hand­ler om faren for å ge­ne­ra­li­se­re, om iden­ti­tet, ære­kren­kel­se og jøde­fi­ent­lig­het.

- Det er et sa­ti­risk og po­li­tisk tea­ter­styk­ke med bryl­lup, sja­lu­si, ære og for­vik­lin­ger som tema, sier Sni­la­dal til Apol­lon.

Et år før

His­to­ri­ke­ren viser til dik­tet «jø­der­ne» som kom ut i 1836 var det førs­te lit­te­rære ut­spil­let mot jøde­pa­ra­gra­fen, et år før mer kjen­te Hen­rik Wer­ge­land frem­met sitt for­slag of­fent­lig.

Han peker også på ulik­he­te­ne i bak­grun­nen for kri­tik­ken de frem­met: Mens Wer­ge­land mente at for­bu­det mot jøder ikke hørte hjem­me i en li­be­ral og mo­der­ne stat, var Munch også opp­tatt av den be­ri­kel­sen jø­de­ne ville være for lan­det.

Det var en hen­del­se i Chris­tia­nia som sær­lig fikk fart i de­bat­ten om pa­ra­graf 2. To om­rei­sen­de jøder ble ar­res­tert i byen i 1844.

- Munch var den enes­te som ufor­be­hold­tent tok de ar­res­ter­te jø­de­nes parti i denne saken og skrev som til­svar at det var loven i seg selv som var bar­ba­risk og feil, ikke jø­de­nes opp­hold i lan­det, på­pe­ker Andreas Snil­dal.

Mest kjent

Andreas Munch var sam­ti­dig med for­fat­te­re som Hen­rik Wer­ge­land, Johan Sebas­ti­an Wel­ha­ven, Hen­rik Ibsen og Bjørn­stjer­ne Bjørn­son, og hav­net i skyg­gen av disse.

Munch er i etter­ti­den aller mest kjent for dik­tet «Der ånder en tind­ren­de som­mer­luft» som han skrev til Ti­de­mand og Gudes «Brude­fær­den».. Hans bi­blio­gra­fi om­fat­ter i alt ni skue­spill, in­klu­dert «Jøden», samt en rekke dikt­sam­lin­ger og en­kelt­dikt.

I følge Snil­dal var Munchs per­son­li­ge en­ga­sje­ment for jø­de­ne ster­ke­re og mer ra­di­kalt enn det som er be­skre­vet i Oskar Men­delsohns verk om jø­de­ne i Norge.

Re­dak­tør

Munch var også en tid re­dak­tør i avi­sen «Den Con­sti­tu­tio­nel­le», som var tale­rør mot jøde­pa­ra­gra­fen. På den andre siden i de­bat­ten sto «Mor­gen­bla­det».

Fordi ingen av de kri­tis­ke de­batt­inn­leg­ge­ne i avi­sen er sig­nert, har det vært vans­ke­lig for etter­ti­den å be­kref­te at det var Munch selv som sto bak disse. Men ma­nu­skrip­tet «Jøden» bærer i følge Snil­dal preg av de samme ster­ke ar­gu­men­te­ne som «Den Con­sti­tu­tio­nel­le» kom med.

Det gir i følge his­to­ri­ke­ren og sti­pen­dia­ten nye bevis for at det var Munch som bar de prin­sipp­fas­te og ra­di­ka­le hold­nin­ge­ne i avi­sen.

- Det for­tel­ler oss at Wer­ge­land ikke var alene i kam­pen mot å få fjer­net jøde­pa­ra­gra­fen i Grunn­lo­ven, slik man gjer­ne får inn­trykk av. Det er flere som for­tje­ner å bli løf­tet fram og Andreas Munch er ab­so­lutt en av dem, sier Andreas Snil­dal.

DAGEN