Under samme himmel og under samme tak

Bekjennelsen kom han med på et møte i Tabernaklet i Bergen torsdag kveld. «Under samme himmel» skulle kristkirkepastor Rolf Helen Iversen, Torsten Mentzoni og sokneprest Dom Alois fra St. Paul kirke i Bergen snakke om sin vandring fra der de var, til der de er nå. Møtet var avslutningen på et dagsseminar i regi av Norges Kristne Råd, som har en visjon om å bygge broer mellom menigheter og kirkesamfunn.

– Vi kjenner smerter når vi bygger broer, men det er nødvendig å gjøre det. Vi er ulike lemmer på det ene legemet, men sammen blir vi en fulltonende klang for at mennesker kan tro, sa generalsekretær Ørnulf Sten i innledningen til møtet.

Rolf Helen Iversen, Torsten Mentzoni og Dom Alois delte alle fra sin troshistorie. Mens Helen Iversen har beveget seg fra sentrum mot venstre, har Dom Alois beveget seg fra sentrum mot høyre. Unntaket var Mentzoni, som er født pinsevenn og som siden har forblitt det.



Menighetsråd og eldsteråd

– Som prest i Den norske kirke må jeg innrømme at jeg misunte frikirkepastoren som hadde et eldsteråd til å lede menigheten. Ikke et vondt ord om menighetsråd, for de gjorde en kjempejobb, men etter fire år ble et nytt råd valgt. Jeg kjente ikke alle som ble valgt inn, men sammen skulle vi altså styre menigheten, fortalte Helen Iversen.

Selv ble han tidlig påvirket av den karismatiske bevegelse, og ble for ivrig, mente noen. Det var ikke rom for profeti i gudstjenesten, ble det sagt, og prestens idealer om et dynamisk gudstjenestefellesskap med basis i 1.Kor 14,26 måtte vike for «øvrigheten».

– Det jeg var blitt så begeistret for hadde jeg altså ikke frihet til å jobbe videre med, og min visjon om at Guds folk måtte komme på banen strandet, fortalte han.

Dom Alois ble katolikk mens han studerte medisin i Bergen i 1975. Det gikk ikke lang tid før han fikk tanken om han skulle utdanne seg til prest, men da han nevnte det for en av lederne i Den katolske kirke fikk han følgende råd: «Gjør først ferdig det ene, og har du fortsatt kallet kan vi snakkes igjen».

Etter ni år som distriktslege dro han til Østerrike for å gå inn i kloster.

– Det var en alvorlig avgjørelse å ta, og ikke alle holder det ut. Men jeg var nødt til å prøve ut kallet, fortalte han.

Etter fire års prøvetid var Dom Alois sikker på at kallet ville vare livet ut.



Ut med evangeliet

På spørsmålet om hva som må til for å nå byens innbyggere med evangeliet, var Dom Alois klar på at vi må finne måter å nå ut med evangeliet på. St.Paul menighet arrangerte i fjor høst en uke lang evangeliseringskampanje, noe som er litt uvanlig i en katolsk menighet.

– Vi må begynne med oss selv og ruste våre egne slik at de våger å gå ut og forkynne, for prestene greier ikke alt, sa han.

– Og du, Torsten, hva tenker du om dette, ville Jan Frode Knudsen vite. Han ledet samtalen mellom de tre og er prest i Domkirken i Bergen.

– Vi var jo oppskriften på hvordan vi skal nå ut med evangeliet, sa Mentzoni med glimt i øyet, og nevnte møtekampanjene som har vært mye brukt i pinsesammenhenger.

– Sannheten er at vi oppdaget at ikke alle ble kristne gjennom våre kampanjer. Vi hadde løsningen, men det virket ikke, så her tror jeg at vi må begynne å lære av katolikkene, slik at vi også lærer oss å evangelisere.

Mentzoni sa videre at han som pinsevenn hadde kjent behov for å omvende seg fra stolthet. Han innrømmet at han hadde sett ned på andre kristne, samtidig som han mente at alle kristne, når de går i seg selv, vil tenke at de er nærmere sannheten.

– Vi kan godt være uenige, men jeg trenger å høre på andre kristne for å få rettet opp mine vrangforestillinger. Det er viktig at vi snakker om det vi er uenig om, for slik bygges broer, sa Mentzoni.

Dom Alois bekreftet på sin side at det skjer mye positivt i forholdet til andre kristne.

– Vi merker det i måten vi møtes på, og blir tatt imot. Det er på tide at vi slutter å fordømme hverandre som kristne og dømmer hverandre til helvetet.

I en samtale etterpå uttrrykte han stor takknemlighet for en pengegave menigheten hadde fått fra en av Bergens frikirker.

– Det kom helt uventet, men jeg er så takknemlig sa han.