Svigermors siste hilsen
En trøst som døden ikke kan undergrave.
Det var søndag morgen. Jeg var alene hjemme og planla sykkeltur til Nordmarkskapellet. Jorunn var på besøk til sin alvorlig syke mor. Da kimte telefonen. Nå er det slutt. Nå har hun reist.
Det kom ikke som noe sjokk. Men jeg tok av meg ytterjakken og satte meg. Så fikk jeg høre noen setninger om omstendighetene. Jeg satt og sang for henne fra sangboken. Hun lå og døste. Jeg hadde ikke synlig kontakt. Men så kom jeg til Jesus lever, graven brast. Da våknet hun til, åpnet øynene, så på meg og begynte å nynne med. Så ba jeg fadervår og lyste velsignelsen. En time etterpå var det slutt.
Jeg satt med klumpen i halsen. En av de kvinnene jeg har hatt størst respekt for, og som sto meg nokså nær, var død. Jeg så ansiktet for meg slik hun var den første gangen. Smilet. Velkomsten. Da var hun midt i livet. Jeg husker hvordan nervøsiteten min forduftet. Som i et lite glimt så jeg henne også for meg den gangen hun siterte et Blix-vers for meg i trappenedgangen til vaskekjelleren.
