Slik ble lille Norge store i Myanmar

Alle vil ha en bit av Myanmar. Norge har allerede fått en stor en.

Ann Ollestad er ambassadør i Myanmar, det siste tilskuddet av Norges ambassader. Det store, norske engasjement i landet gir henne travle dager.

– Norge har vært aktive i mange tiår med støtte til den demokratiske opposisjonen. Vi var også et av de første landene som støttet reformprosessen som vokste frem under det militære styret. Dette har gitt oss tillit både blant opposisjonen og i den sittende regjeringen, sier Ollestad.

– Men det er en krevende balansegang, vedgår hun. Støtten til de forskjellige partene må skje med varsomhet. De har vært i konflikt i tiår og ser fremdeles på hverandre med betydelig mistro.

Ledet giverlandsgruppe

At begge parter har hatt tillit til Norge, gjorde at vårt land fikk en spesiell rolle i fredsprosessen. I 2012 bad president U Thein Sein Norge om å etablere og lede en gruppe for de viktigste giverlandene. Gruppen fikk navnet Peace Donor Support Group (PSG) og omfattet USA, Storbritannia, Australia, Japan, Sveits, EU, FN og Verdensbanken.

– Målet var å gi politisk og økonomisk støtte til fredsprosessen, sier Ollestad.

Fra mai måned overtar Sveits ledervervet fra Norge. Dette skjer samtidig som giverlandsgruppen utvides med flere land.

– Fredsprosessen er i endring. Mange av de internasjonale aktørene har i dag et annet politisk mandat enn de hadde i 2012 da PSG ble etablert, forklarer ambassadøren.

Partene i konflikten har likevel gitt signaler om at det fremdeles er behov for et aktivt norsk diplomati i fredsprosessen. Ollestad forsikrer at Norge fortsatt vil støtte prosessen diplomatisk og økonomisk.

– Fremgang og suksess i fredsprosessen er imidlertid helt avhengig av at det er partene selv som styrer og driver prosessen videre, sier Ollestad.

Fredsprisen

Aye Chan Naing, redaktør i Democratic Voice of Burma, er en av dem som mener det er viktig at Norge fremdeles gjør sitt for å åpne dører inn til partene i demokratiseringsprosessen.

– Som et lite, men ressursrikt land, kan Norge ha stor innflytelse på fredsprosessen og gjenoppbyggingen av Burma, sier han og minner om at Norge har hatt en spesiell posisjon i landet helt siden Nobel-prisen ble gitt til Aung San Suu Kyi i 1991.

Også Kjell Magne Bondevik, som er leder av Oslosenteret og har et mangeårig engasjement for Myanmar, sa nylig til Dagen at Norge har fått en posisjon som går ut over vårt lille lands størrelse.

Forebygge korrupsjon

Er Norges posisjon virkelig så enestående? Spørsmålet går til Asia-ekspert og seniorforsker ved PRIO, Stein Tønnesson.

– Jo, Norge har virkelig en svært spesiell posisjon, men betydningen av norsk bistand er nå noe redusert. Norge var tidlig ute med å støtte mange prosjekter økonomisk, men i dag har mange andre aktører kommet mye sterkere på banen. Det er også mange om beinet når det gjelder investeringer i de sektorene som kan tenkes å bli mest lukrative, sier Tønnesson.

Selv synes han det er svært interessant å se om Telenor vil lykkes når det gjelder mobiltelefoni.

– Dette er en bransje som er i eksplosiv utvikling. At det lyktes for Telenor å få en av de to første konsesjonene, kan kanskje hindre at denne sektoren som det er så mye penger i, utvikler en sterk korrupsjonskultur, slik det for eksempel har skjedd i Thailand, sier Tønnesson.

Samtidig understreker han at det er viktig å følge næringslivsinnsatsen med argusøyne, slik at næringslivet ikke henfaller til praksis som vil kunne skade Myanmar

Aye Chan Naing er av samme oppfatning:

– Norsk næringsliv bør absolutt investere i Burma. Der er store muligheter for forretningsdrift, men de må passe på å være gode eksempler gjennom satsing på miljøvennlig og ansvarlig drift, sier han og advarer mot å gjøre som en del andre utenlandske selskaper:

– De må ikke bare komme inn, trekke ut naturressurser for så å stikke av.

Høyt prioritert fredsarbeid

Ann Ollestad har ingen problemer med å skjønne den store interessen for Myanmar internasjonalt. Hun beskriver det som et land med enorme naturressurser, med stort potensial for fremtidig energiproduksjon, plassert i verdens raskest voksende region.

Samtidig registrerer hun at det internasjonale samfunn er utålmodig på Myanmars vegne. Som tidligere ambassadør i India har hun lært seg tålmodighet. Hun minner om at det tok lang tid å utvikle de europeiske demokratiene og mener man må ha realistiske forventninger overfor Myanmar.

– Etter 60 år med diktatur, tar det tid å bygge tillit, sier hun.

Det tar også tid å utdanne de militære til den nye tiden. I mange tiår har militærjuntaen vært en av de mest isolerte militærenhetene i verden.

– Hvordan kan Norge fortsette å spille en konstruktiv rolle?

– Foruten fredsarbeidet, som er høyest prioritert, ønsker Norge å fremme sosial og økonomisk utvikling.

– Fokuset for utviklingssamarbeid i Myanmar ligger spesielt på naturressursforvaltning, energi og miljø/klima. Norge vil bruke sin lange og unike erfaring innenfor områder som vannkraft, petroleum og fiskeri for å bygge kompetanse rundt disse sektorene, svarer hun.

Ollestad er overbevist om at norske selskaper kan skape gode ringvirkninger i Myanmar. Ikke bare med kompetanse og nye arbeidsplasser, men også ved å etablere gode normer på arbeidsmarkedet rundt menneskerettigheter, barnearbeid og etablering av fagforeninger.

Advarer mot rolleblanding

I et innlegg i på NRK Ytring advarte Stein Tønnesson og seniorforsker ved PRIO, Marte Nilsen, mot utfordringene som oppstår når Norge både vil skape fred og drive business i Myanmar.

«Det kan lett skape mistanke om at fredsinnsatsen er et middel for å tjene penger», skrev de.

– Det er viktig å holde de ulike rollene godt fra hverandre, utdyper Tønnesson overfor Dagen.

– Man må sørge for god kontakt mellom næringsliv, ambassade og politisk ledelse i Norge. Samtidig må man opptre slik at man ikke kan mistenkes for at Norges støtte til fredsprosessen har tilknytning til næringslivssatsningen. Det er også viktig at norsk næringsliv er konfliktsensitiv, så man ikke gjør skade.

– Det er fort gjort at det oppstår mistanker som det kanskje ikke er grunnlag for, men som likevel lever sitt liv – særlig blant grupper i eksil, sier han.