Savner nazimotstand i speiderbevegelsen

Fortrolighet med militær struktur og sterk disiplin kan ha gjort mellomkrigstidens speidere mindre motstandsdyktige mot nazisme, hevder professor.

En dyp kjærlighet til naturen er et av de varige resultatene av professor Espen Schaannings ti år som speider.

– Jeg er ute i skogen hver eneste dag, sier han.

I sin nylig utgitte bok «Barneridderne. Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen» skriver Schaanning imidlertid ikke om erfaringene med spennende oppdrag og sterkt samhold i friluft.

Temaet er i stedet ideene for barneoppdragelse som lå til grunn for bevegelsen, og hvilke likhetstrekk det er mellom speiderbevegelsen og fascismen som vokste fram på 1930- og 1940-tallet.

Schaanning skriver også om hva som særpreger norsk speiderbevegelse.

Sterk appell

Bevegelsen er uløselig knyttet til den britiske offiseren og lorden Robert Baden-Powell.

– Han hadde erfaring fra koloniene og så at imperiet var i ferd med å forvitre, sier Schaanning.

I Storbritannia fantes det på denne tiden flere gutteklubber som skulle trene den oppvoksende slekt til å bli gode soldater.

– Det som skiller Baden-Powell fra mange forskjellige typer oppdragelsesorganisasjoner, var at han innså betydningen av å gjøre dette moro, sier Schaanning, som er professor i idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

I stedet for ensidig vektlegging av eksersis, skytetrening og liknende aktiviteter, dro eventyrlystne Baden-Powell veksler på erfaringene han selv hadde som militær speider. Det innebar å sove i telt, følge spor og utføre spennende oppdrag.

– Han innså at dette kunne brukes som oppdragelsesmidler. Det appellerte til guttene i mye større grad enn kjedeligere opplegg, forklarer Schaanning.

Kritikk fra venstre

Det militære perspektivet på verden, mennesket, staten og samfunnet kom ifølge professoren til å prege bevegelsen som Baden-Powell startet. Tankegangen ble framstilt i boken «Scouting for boys» i 1908.

– Han tenkte at idealet for den gode borger var den gode soldat. Hele soldatidealet ble førende for det å oppdra barn, sier Schaanning.

I Baden-Powells egen aristokratiske stand var ikke dette kontroversielt, men i en tidlig fase var arbeiderbevegelsen kritisk innstilt. De oppfattet speiderbevegelsen som borgerlig, undertrykkende og krigshissende. Speiderbevegelsen spredte seg likevel i løpet av få år til mange land, også Norge. Her ble speiderbevegelsen raskt stor.

Politiske speidere

Fra starten sto det ingenting om gudstro i speiderloven. Senere kom det til å hete at en speider «er åpen for Gud og hans ord».

– I «Scouting for boys» skrev Baden-Powell bare noen få avsnitt om religionen. Det gikk ikke an å være ateist og speider, men det blir sagt lite om hva troen skulle innebære. Etter hvert ble dette mer framhevet. Men for Baden-Powell var religionen egentlig sekundær, sier Schaanning.

Oppsummert mener han speiderbevegelsens far forutsatte en gudstro, men egentlig ikke hadde noen teologi eller forutsatte at troen måtte være kristen.

I Norge slo speiderbevegelsen først rot i idrettsbevegelsen, men raskt kom det til å bli en kristen bevegelse, takket være en rekke aktører i det som i dag heter Norges KFUK/KFUM.

En tredje variant var speiderkorps som hadde et politisk utgangspunkt. I 1923 kom Røde speidere. Nasjonal Samlings Ungdomsfylking ble dannet i 1934.

– Det ble drevet en form for speiding der også, sier Schaanning.

Ingen antisemittisme

Lord Baden-Powell hadde vært tydelig på at speiderbevegelsen skulle være apolitisk. Han hadde også hatt et krav om at det bare skulle være én speiderbevegelse i hvert land som fikk være med i den internasjonale sammenslutningen.

– Det apolitiske preget gjorde at speiderbevegelsen i Norge ikke kunne ta stilling til nazismen. Den fungerte dermed ikke som noen motstandskraft, sier Schaanning.

På den andre siden understreker professoren at han ikke har funnet utslag av antisemittisme i speiderbevegelsen i mellomkrigstiden.

Skjult side

I boken sin påpeker Schaanning at Nasjonal Samling ble bygget opp etter militære prinsipper og idealer. Et mønster for dette fant man i Adolf Hitlers «Mein Kampf».

– Her hadde man noe felles med speiderbevegelsen. Begge vektla korpsånd, fellesskap, disiplin, uniformer, hierarki og kroppskultur. Dette betyr ikke at speiderbevegelsen var fascistisk, men det er ikke veldig rart at fascismen kunne appellere til speidere, sier han.

Den påstanden mener i noen grad kan understøttes av statistikk.

– I underkant av ti prosent av befolkningen hadde vært speidere rundt 1940. Men i Ungdomsfylkingens toppledelse hadde 20 prosent vært speidere, sier Schaanning.

Han framhever at slike tall må tolkes med forsiktighet, men mener dette er en del av speiderbevegelsens historie som man har ikke har vært villig til å erkjenne.

– I alle historier fra speiderne under krigen hører vi om helter, som dem som deltok under tungtvannsaksjonen eller på andre måter kjempet mot nazismen. Det er mye riktig i dette. Men det er annen side også, sier han.

Nytt preg

Etter krigen har ikke Espen Schaanning funnet spor av selvkritikk. Samfunnsutviklingen gjorde likevel at speiderbevegelsen endret karakter.

– Mindre autoritære tenkemåter gjør at en del av det militære preget kommer i vanry. Selv om man fortsatt har en speiderlov og et speiderløfte, er innholdet nå bare at man skal være snill og grei. Det blir ikke betont at man skal adlyde ordre, sier Schaanning.

Les også Dagens lederartikkel:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Ikke overbevist av påstander

Redaktør for nettstedet speidermuseet.no, Carsten Henrik Pihl, synes ikke Espen Schaanning lykkes med å begrunne påstandene om sammenheng mellom rekruttering til speiding og Nasjonal Samlings Ungdomsfylking.

– Jeg ser at han forsøker å påvise en sammenheng, men jeg klarer ikke helt å se den, sier Pihl til Dagen. Tidligere har han vært speidersjef i Norges speiderforbund i fem år.

«Går litt vill»

I en anmeldelse på speidermuseet.no skriver han at den detaljrike boken «går seg litt vill i et omfattende kildegrunnlag, og klarer ikke helt å levere».

– Man kunne lent seg den ene veien, og man kunne lent seg den andre veien. Det har vi visst siden krigens dager, sier Pihl om rekruttering til henholdsvis nazismen eller motstandsbevegelsen.

– Han sier selv at kjernepunktene i nasjonalsosialismen - som troen på diktaturet, forherligelse av vold og så videre, det finner du ikke i speiderbevegelsens program. Så trekker han fram en haug punkter der det er likhet, men det var jo speiderbevegelsens program som strengt tatt kom først, sier Pihl.

Små tall

Han mener man vel så gjerne kunne sett på andre forhold for å belyse rekrutteringen til Nasjonal Samlings Ungdomsfylking.

– Det er kanskje ikke speidingen som var årsaken, men han har ikke sett på andre forhold, sier Pihl.

Han mener det er riktig at speidere var attraktive medlemmer siden de var vant til å være i en organisert sammenheng og hadde praktiske ferdigheter, men kan ikke se at det er godtgjort at de var mer tilbøyelige til å bli nazister

– Hva med det statistiske regnestykket?

– Han starter med så små tall. Når han ut fra 20 personer skal slutte hvordan befolkningen tedde seg, gir det ikke så mye mening, synes Pihl.

Han mener boken med sine over 600 sider er for detaljrik.

Reagerer

Også generalsekretær Heidi Furustøl i KFUK-KFUM-speiderne og hennes kollega Jens Morsø i Norges *Speiderforbund har reagert på boken. De avviser at speiderbevegelsen var en militær organisasjon fra starten. I stedet mener de Baden-Powell ville utvikle barn og unge til å være selvstendige mennesker som tok samfunnsansvar.

«Det er det motsatte av å følge ordre», skriver de i en artikkel på speiding.no.

De underkjenner ikke at noen speidere ble nazister, men mener det ikke kan forklares med at de var speidere.

«Vi mener imidlertid at de meldte seg til tjeneste ut ifra politisk overbevisning som ikke kom gjennom speideren, men gjennom engasjement utenom speideren», skriver de to.