Rocker for Dina i Sarons Dal

Hver dag voldtas kanskje 1000 kvinner, jenter og barn i Kongo. – Det er så lite som skal til for å skape forandring, sier Rune Edvardsen.

Fra Sarons Dal jobber Edvardsen junior iherdig for å spre håp for voldtektsofrene, 50 år etter at faren Aril holdt det første sommerstevnet på misjonstomta ved Litleåna i Kvinesdal.

I helgen kom boka om Dina, jenta som ble brutalt voldtatt av to «onkler» som 3-åring og plassert i Rune Edvardsens armer. Kanskje kunne det være håp å finne hos den hvite mannen?

Les også: Edvardsen samlet inn penger til voldtektsofre

Til Dagen forteller han at han ikke tror det var noen tilfeldighet at de kom nettopp til ham med barnet. Det er lite hjelp å få hos landets egne, men misjonæren fra Kvinesdal kunne kanskje bidra?

Og slik gikk det. For dette ble opphavet til Dina-stiftelsen som nå har to barnehjem for voldtektsofre i Den demokratiske republikken Kongo, det tidligere Zaïre.

Rystende

Johan-Chr. Sandvand har skrevet boka om de rystende forholdene for kvinner, unge jenter og små pikebarn i Kongo. Og om hjelpen som faktisk når fram til noen av dem.

Han ble med Troens Bevis-lederen til Goma, helt øst i Kongo, byen som har det tvilsomme tilnavnet verdens voldtektshovedstad.

Tross det dystre temaet, sier Sandvand som har vært journalist både i NRK og Fædrelandsvennen.

– Jeg prøver å formidle at det finnes håp.

Ingen vet nøyaktig hvor mange kvinner og jenter som voldtas der, men ett tall er 60 000 i året. Noen ganger dette tallet med ti. Statistikken er usikker. Rune Edvardsen opererer med over 1000 pr. dag. Uansett er tallet skremmende høyt. Noe av bakgrunnen er okkulte tradisjoner som sier at det følger hell og lykke med å ha seksuell omgang med småjenter helt ned i småbarnsalder. Andre årsaker er at grupper av væpnede menn i de mange geriljagruppene i området er vant med å tvinge seg til det de vil ha, enten det er mat, penger eller seksuelle tjenester. En del av den voldelige arven er lokal, mens mye også kommer av den europeiske kolonialismens grove brutalitet.

Fjernt fra trygge Norge

«Mamma, hvem kan redde oss?» er en bok som forteller både om alt det grusomme og om hjelpen som treffer noen av dem som lider.

– Boken bringer deg inn i en verden som er så fjernt det går an å komme fra vår trygge velstand i Norge, skriver tidligere bistandsminister Erik Solheim i forordet.

Han har kjent Rune Edvardsen i mange år og beskriver ham som en mann som «er drevet av ønsket om å hjelpe mennesker i nød».

Dina-konsert

Blant midlene som tas i bruk for å få dette til, er musikk. Rune Edvardsen er selv rockemusiker. Han synger og spiller på sin sologitar på alle sine kampanjer rundt om i verden. Rock går hjem de fleste steder i verden, forteller han til Dagen. Det gjelder også i Guds rikes tjeneste, åpenbart.

Og Sarons Dal er intet unntak. Hele sommerstevnet avsluttes med en veldedighetskonsert i Sarons Dal-hallen søndag kveld. Det blir den første i sitt slag akkurat her. Musikerne som stiller opp, gjør det uten å få en krone.

– Det var faktisk de som tok initiativet, forteller Edvardsen.

4 millioner monner

Det som begynte med noen få private kroner til et hus i 2002, er blitt til et Dina-budsjett på 4 millioner kroner i 2015. Det er mye penger i Kongo.

– Og det monner i en så stor nød?

– Ja, det monner. Og det er så lite som skal til for å skape forandring, sier Rune Edvardsen.

I Norge har Dina-stiftelsen en halv administrativ stilling. Resten av pengene går til Kongo.

– Der har vi mange fantastiske lokale mennesker som jobber for stiftelsen og som har hjerterom for andre. Dette er også Dina-stiftelsens DNA. Vi jobber ikke for å bli en stor, profesjonell organisasjon, men samler inn penger i Norge fra basarer, barnehager og skoler eller fra noen som gir penger etter en bursdag, sier Edvardsen.

Det han og kona Sølvi tenkte bare skulle være et mindre arbeid, vokste etter hvert som mennesker i Norge fikk nyss om huset der voldtatte jenter ble tatt hånd om. Dina-stiftelsen støttes av både troende og ikke-kristne.

– Det er flere som ikke går her i Kirken i Dalen til vanlig, forteller han og sier at Troens Bevis´ evangeliserende arbeid og bibelspredning må holdes adskilt fra Dina-stiftelsens virksomhet. Men han legger aldri skjul på at evangeliet forkynnes på mottakssentrene.

Norad-skepsis

«Pappa var ikke veldig innstilt på humanitært arbeid. Han var litt engstelig for å blande misjon og nødhjelp og bli en slags miniutgave av Norad, så dette måtte jeg starte helt på egen hånd», siteres Rune i den ferske boka.

Selv om 4 millioner er lite penger i internasjonal bistand, rekker det langt når man handler varer og tjenester lokalt.

– Vi bruker det som er der nede. Vi frakter ikke svære containere med materiell inn dit, men kjøper lokalt. Mursteinen til husene er laget i bedriften på hjørnet, og det er nasjonale folk som driver dette, sier Edvardsen til Dagen.

Rune og Sølvi startet Dina-stiftelsen ved siden av Troens Bevis. For egne midler kjøpte de to et hus og en større tomt i Kongo, og så har arbeidet vokst og blitt utvidet kraftig etter dette. Noen barn blir der hele oppveksten og får skolegang og yrkesopplæring der. De første jentene er nå voksne, har giftet seg og fått egne barn. Mange sår er leget.

– Nå har vi to forskjellige mottakssentre i Kongo, forteller Rune, som sier at Dina-stiftelsen er blitt noe mer synlig i Sarons Dal de senere årene. Veldedighetskonserten søndag er et bevis på det.

Det er også et visst samarbeid mellom Troens Bevis og Dina-stiftelsen i noen prosjekter, der dette er naturlig.

Godhet og gitar

Edvardsen gjør Jesus til sitt forbilde og viser til hvordan Jesus «ynkedes med folket».

– Han ofret seg til og med for dem, påpeker han og viser til omtanken og kjærligheten som må være dere enten man tilbyr åndelig hjelp eller brød.

– Målet vårt er å hjelpe 5000 voldtektsofre, men hos oss er det individet som er nummer en, og jeg formidler uansett til en og en. Du kan ikke være pioner og misjonær hvis du går forbi alle som trenger deg, forklarer Rune Edvardsen om sitt sterke engasjement for de svakeste i Kongo.

Han er til stede under hele sommerstevnet i hjembygda, men på åpningsmøtet lørdag fortalte han at han klør etter å komme seg av gårde til Asia og Afrika igjen. Det er blitt Rune Edvardsens hjemmebaner, for det er der verdensevangeliseringen skjer, gjennom stormøter og aksjoner, og med bønn og bibel, godhet og gitar som redskaper.