KOLLEGAKRITIKK: I kjølvannet av «Jeg er Charlie» har det oppstått en situasjon som pressefolk ikke uten videre kan være komfortable med, skriver journalist Jarle Kallestad.
DOMINIQUE FAGET, AFP/NTB Scanpix
Når røyken har lagt seg
«Je suis Charlie.» «Jeg er Charlie». Fra Norge husker vi hvordan politikere på høyresiden sa etter Utøya-massakren at «i dag er vi alle AUF-ere». Men det gikk ikke så lang tid før de politiske skillelinjene var tilbake, før det var lov å være rykende uenig med det AUF står for. Det må skje denne gangen også.
Det er ikke vanskelig å forstå at pressefolk verden over reagerer instinktivt på skuddene i Paris med det som i løpet av noen timer ble verdens mest kjente slagord
For Charlie Hebdo-massakren har, ironisk nok, skapt en situasjon hvor den frie ytring har trangere kår enn på lenge.
Noe av dette kan vi forstå. Selve ugjerningen og den detaljerte tv-dokumentasjonen av brutaliten er så sjokkerende at tankekraften fort kan settes ut av spill.
