Misjon og bistand hånd i hånd
For kirkenes egen del er det også grunn til å tenke over hva som har vært drivkraften for både misjonærer og bistandsarbeidere.
Gjennom den kristne kirkes historie har kallet til nestekjærlighet alltid vært sentralt. Jesus understreket selv dette kallet tydelig i det såkalte dobbelte kjærlighetsbud:
«Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand» og: «Du skal elske din neste som deg selv.» Noe klarere diakonalt mandat kan den kristne kirke knapt ønske seg.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Derfor er det vesentlig, som Digni-leder Jørn Lemvik understreket i Dagen fredag, at kirken ikke overlater dette kallet til staten.
Lemvik har selv gjort en prisverdig innsats for å bryte med separasjonstenkningen hvor tro og bistand skulle holdes skarpt adskilt.
Innen både misjon og bistand er det grunn til å vurdere faren for å påtvinge andre våre egne kulturelle kjennetegn.
Imidlertid må ikke denne bevisstheten føre til at vi oppgir gode idealer, eller at vi mister initiativet som gjennom historien har hjulpet mange mennesker til bedre liv.
I dagens situasjon er det også grunn til å tenke kritisk gjennom tilløpene til ensidig vektlegging av handel i stedet for mer tradisjonell statlig bistand.
Det er liten tvil om at handel har vist seg som et svært viktig bidrag til å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom. Derfor er det klokt å fortsette arbeidet med å redusere handelsbarrierer, både i de enkelte land og på tvers av landegrenser. Men det er samtidig ingen grunn til naivitet i møte med svakheter internt i enkelte statsapparater.
Her påpeker Lemvik et vesentlig moment når han viser til institusjoner misjonsorganisasjoner drev tidligere, som har blitt drevet dårligere etter at de ble overtatt av offentlige myndigheter.
Statsbygging må skje innenfra. Men et underutviklet statsapparat kan eller vil ikke uten videre forvalte de betrodde ressursene til fordel for dem med de største behovene. Derfor kan det fortsatt være hensiktsmessig at erfarne aktører som kirker eller misjonsorganisasjoner fortsetter driften av skoler eller sykehus frem til den lokale offentlige kompetansen er tilstrekkelig utviklet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
For kirkenes egen del er det også grunn til å tenke over hva som har vært drivkraften for både misjonærer og bistandsarbeidere.
Den sterke hyllesten av pave Frans er et av mange eksempler på at omsorg for fattige og utstøtte styrker kirkens anseelse. I nyere tid har vi imidlertid sett tilløp til at ulike kirkesamfunns diakonale arv blir løftet frem uten at man i behørig grad anerkjenner det kristne sinnelaget som lå til grunn for engasjementet.
Det er for eksempel urimelig å løfte frem Metodistkirkens eller Frelsesarmeens sterke sosiale historie uten å snakke om den evangeliske brannen som inspirerte mennesker til å bry seg om sin neste.
Dersom kirker og misjonsorganisasjoner aksepterer et sekulært grunnlag hvor bistandsarbeidet skilles fra det åndelige engasjementet, risikerer man simpelthen at kraften i bistandsarbeidet blir svekket.
Her fortjener tidligere utviklingsminister Erik Solheim ros for å ha anerkjent troens viktige rolle i samfunnsbyggingen.
Denne erkjennelsen må fortsatt forsterkes, både hos den politiske ledelsen, og også blant de kristne bistandsaktørene.
