Et kostbart kall

Etter 40 år i norsk misjon og bistand, blir Arne Kjell pensjonist. Han er usikker på om det var verd å følge kallet.

De er ikke pran­gen­de, kon­tor­lo­ka­le­ne til Digni i Oslo. Pa­ra­ply­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne for det lang­sik­ti­ge ut­vik­lings­ar­bei­det til 19 nors­ke mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­ner og kirke­sam­funn lig­ger rett bak Uten­riks­de­par­te­men­tet, du må bare finne den unn­se­li­ge ringe­klok­ka.

Oppe i femte eta­sje er kon­tor­bå­se­ne spredd rundt et stort lunsj­bord. Her job­bes det med bi­stand, ut­vik­ling og mi­sjons­spørs­mål. Her har Arne Kjell Rau­støl job­bet i 27 år, fra den gang Digni het Bi­stands­nem­da for norsk mi­sjon.

Før det var han og fa­mi­li­en ut­sendt som mi­sjo­næ­rer til Bang­la­desh, for det som da het San­tal­mi­sjo­nen. I sin tid i Digni har han vært ge­ne­ral­sek­re­tær og innom de fles­te opp­ga­ver or­ga­ni­sa­sjo­nen kan gi.

Nå er det altså slutt, etter 40 år i mi­sjons- og bi­stands­bran­sjen. Veg­ge­ne på kon­to­ret er tomme. To store skru­er er alt er igjen, de klo­rer seg fast i gips­pla­ten. Per­mer og ar­kiv­map­per er tømt. De gul­ne­de lap­pe­ne på ryg­ge­ne deres vit­ner om at de har vært med lenge.

- Hvor­dan blir det å av­slut­te dette ka­pi­tte­let, Rau­støl?

Han sit­ter på kon­tor­sto­len sin og fing­rer med et vi­sitt­kort og en penn.

- Mitt en­ga­sje­ment i for­hold til sør-pro­ble­ma­tik­ken er noe jeg tar med meg inn i pen­sjo­nist­til­væ­rel­sen. Møtet med den ko­los­sa­le urett­fer­dig­he­ten i ver­den har en­ga­sjert meg vel­dig sterkt. Det vil fort­satt en­ga­sje­re meg.

- Kla­rer du å se noen tren­der innen norsk mi­sjon og bi­stand, som i dag er an­ner­le­des enn da du be­gyn­te?

Det skal ikke mer til enn et spørs­mål, så kom­mer Rau­støl inn på noe av det som en­ga­sje­rer ham mest. Etter 40 år i en bran­sje ser man an­ner­le­des på mye, man ser ting som var bra, andre ting som burde vært an­ner­le­des. Noe kos­tet.

- Vi voks­te opp i en sam­men­heng der mi­sjons­kal­let var vel­dig sterkt. Det var det som over­skyg­get alt annet og det ble knyt­tet ster­ke fø­lel­ser til dette kal­let. Det var med på å forme oss.

- Hvor­dan da?

- Kall er mye for­skjel­lig. Men kalls­opp­le­vel­sen kan bli så sterk at man går inn i en uhel­dig rolle.

Rau­støl snak­ker om at mi­sjo­næ­rer kom­mer til et annet land med et så sterkt kall, at det ska­per uhel­di­ge hold­nin­ger over­for de lo­ka­le sam­ar­beids­part­ner­ne. Det har han selv sett.

- Du kom­mer med et gude­gitt kall, som er knyt­tet opp til en or­ga­ni­sa­sjon, en me­nig­het eller et miljø du voks­te opp i.

Det som kan­skje ble Rau­støls ster­kes­te opp­gjør med kal­let, hand­let om for­hol­det til barna. Mi­sjo­nær­barn har det vært skre­vet mye om. De fles­te har det bra, men mange har slitt med ad­skil­lel­se og savn.

- I for­hol­det til barna ble kal­let en vel­dig do­mi­ne­ren­de in­stans. Selv om det står i Bi­be­len at du skal se til din fa­mi­lie først og fremst, så ble kal­let over­sty­ren­de for valg som ble gjort. Ikke minst i for­hold til skole­gang. Helt ærlig må jeg si at det fikk store kon­se­kven­ser.

- På hvil­ken måte?

- Barna våre har lidd av det.

Rau­støl og kona har fire barn. De har i etter­kant av opp­hol­det vært åpne om pro­ble­ma­tik­ken. Selv har de fått en god dia­log med barna, men det har tatt over 20 år å jobbe med er­fa­rin­ge­ne barna satt med etter mi­sjons­opp­hol­det.

For deres fa­mi­lie hand­let det om ad­skil­lel­ses­pro­ble­ma­tik­ken. Barna måtte gå på skole i Kat­man­du, mer en én dags reise unna for­eld­re­ne. En reise dit måtte plan­leg­ges i god tid.

- I dag er dette mye enk­le­re, det er mange flere løs­nin­ger. Da vi dro ut var det kun én løs­ning på bar­nas skole­gang. Det var in­ter­nat­sko­len i Kat­man­du.

- Kos­tet det for mye å følge kal­let? Var det verdt det?

Rau­støl ten­ker, men ikke lenge.

- Det spørs­må­let job­ber vi fort­satt med. Var det verdt det? Egent­lig var det ikke det. For jeg mener det kunne vært løst på en annen måte. Er­fa­rin­gen kos­tet for mye for oss som fa­mi­lie.

- Kom er­kjen­nel­sen av at det ikke var verdt det som en over­ras­kel­se?

- Ja, egent­lig. Disse pro­blem­stil­lin­ge­ne har blitt ty­de­li­ge­re i etter­kant, sær­lig etter at barna våre be­gyn­te å merke at dette var vans­ke­lig. Man må nes­ten leve 20-25 år i Norge før man mer­ker hva som hen­ger igjen av ut­ford­rin­ger fra den tiden man var ute.

Ve­te­ra­nen ven­der til­ba­ke til for­stå­el­sen av kal­let. De nors­ke mi­sjo­næ­re­ne i frem­me­de land må for­stå at de er gjes­ter.

- Når man rei­ser ut møter man en na­sjo­nal kirke. Det er ditt møte med den som er det vik­tigs­te for deg som mi­sjo­nær. Hvem tar be­slut­nin­ge­ne? Hvem eier kir­ke­ne? Hvem eier pro­sjek­te­ne? Er det mi­sjo­næ­re­ne eller de lo­ka­le? Min er­fa­ring er at der det gir best re­sul­tat er der hvor de na­sjo­na­le part­ner­ne eier pro­sjek­te­ne, ikke over­styrt av en eks­tern part. Da ska­pes et ei­er­for­hold, da ut­lø­ses krea­ti­vi­tet og vilje. Det er møtet med men­nes­ker som ska­per mitt en­ga­sje­ment, mitt kall.

- Er det ris til egen bak her, at mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­ner tid­lig tok sty­rin­gen? Der­med sli­ter en­kel­te mi­sjons­kir­ker med å bli selv­sten­di­ge i dag?

- Ja, det tror jeg. Her har na­tur­lig nok ut­vik­lin­gen gått frem­over. Men det er vik­tig at man i dag ikke fort­set­ter den do­mi­ne­ren­de tren­den. Jeg tror en del av våre med­lems­or­ga­ni­sa­sjo­ner fort­satt hen­ger fast i dette møns­te­ret.

Det var altså Bang­la­desh som ble Rau­støls ar­beids­plass i ti års tid. Et klas­sisk mi­sjons­land innen San­tal­mi­sjo­nen.

- Hvor­dan var det å være mi­sjo­nær? Ble det en liten norsk klikk?

- I etter­tid ten­ker jeg at vi hadde stor av­stand til våre na­sjo­na­le med­ar­bei­de­re. Det skjed­de en for­and­ring i tiden vi var ute, men vi var kan­skje for mange nord­menn ute? Vi var mye sam­men, hadde vår egen kul­tur. Jeg tror nok vi med en litt annen hold­ning til de lo­ka­le kunne vi lært for­te­re at vi bare er gjes­ter og støtte­spil­le­re for den lo­ka­le kir­ken.

Den milde sør­len­din­gen glir over i et annet tema han er meget en­ga­sjert i. Det går også opp for ham, når Dagen spør, at helt siden han som liten gutt hørte bi­bel­his­to­ri­en om La­sarus og den rike man­nen, har en sterk åre av rett­fer­dig­hets­sans rent gjen­nom ham.

Dette har gitt seg ut­slag i et sterkt en­ga­sje­ment for ur­folk. Han har selv sett hvor­dan ur­folk i Bang­la­desh har gått sam­men mot myn­dig­he­te­ne og end­ret om­ta­len av dem i skole­ver­ket og i of­fent­li­ge in­sti­tu­sjo­ner. Digni har vært sterkt en­ga­sjert i dette ar­bei­det.

- Lære­bø­ke­ne i Bang­la­desh, før 2008, om­tal­te en­kel­te ur­folk nes­ten som ville. Be­skri­vel­se av deres leve­sett var hin­si­des sann­he­ten. En grup­pe av ur­folk gikk sam­men, de ble med i ko­mi­te­en for læ­rer­bø­ker og fikk end­ret teks­te­ne.

Rau­støl klap­per i hen­de­ne. Ett klapp.

- Den urett­fer­dig­he­ten som skjer, når en grup­pe må lide på bak­grunn av et­ni­si­tet eller funk­sjons­hem­ming eller andre ting, det en­ga­sje­re meg vel­dig.

- Mang­ler norsk mi­sjon dette per­spek­ti­vet i dag? Tid­li­ge­re kjem­pet jo nors­ke mi­sjo­næ­rer mot sla­ve­ri i afri­kans­ke land?

- Jeg tror fak­tisk det trengs en be­visst­gjø­ring på disse men­neske­ret­tig­hets­per­spek­ti­ve­ne av mi­sjon, selv om det grad­vis blir bedre. Først da blir det man kal­ler et kall et kom­plett kall.

Rau­støl mener mi­sjon i frem­ti­den må være ty­de­lig på de to lin­je­ne - for­kyn­nel­se og dia­ko­ni.

- Det å være dia­ko­nal er en de­kla­ra­sjon av vår tro.

Så blir han altså pen­sjo­nist, den gode Arne Kjell. Folk på Digni er meget klare på at de vil savne ham, hans en­ga­sje­ment, hans kunn­skap.

- Hva skal du gjøre nå da?

- Jeg vil fort­satt være en­ga­sjert i mi­sjon, på en eller annen måte. Det blir nok ikke noe to­talt brudd.

- Men det blir mind­re tid på tog?

Rau­støl ler. Han har i alle år bodd i Askim og brukt to timer på toget hver dag. Dette har han reg­net på.

- Jeg har i løpet av disse årene reist en strek­ning som til­sva­rer til månen og til­ba­ke. Jeg har sit­tet mer enn to år på tog. Det blir det mind­re av, smi­ler han.

DAGEN