Go to gate, Ragnvald!

Etter 15 år bytter Gardermoen-presten ut flyplassens travelhet med Thailands hvite strender.

Det er den beste tiden på Gar­der­moen, i hvert fall om man er rei­sen­de. Klok­ken er el­le­ve på en van­lig fre­dag. Mor­gen­rush­et er over og det er fort­satt mange timer til pend­ler­ne kom­mer til­ba­ke fra, eller rei­ser til­ba­ke til, Ber­gen, Trond­heim og Stav­an­ger.

Solen skin­ner inn gjen­nom de store vin­du­ene i av­gangs­hal­len. Pas­sa­sje­rer sjek­ker inn til lange og korte rei­ser. Fly­plas­ser gir en fø­lel­se av spen­ning, av opp­le­vel­ser som kom­mer, av nye inn­trykk. Eller det gir en fø­lel­se av se­mi­nar med job­ben.

- Er det vaf­ler snart?

En av fly­plass­prest Ragn­vald Sei­er­stads faste gjes­ter på fre­dags­vaf­ler stik­ker hodet inn på preste­kon­to­ret. På bor­det står tre plast­be­ger, to med syl­te­tøy, ett med rømme. Sei­er­stad har tatt frem et vel­brukt vaf­fel­jern, men drift­sen­tra­len har ikke ennå slått av over­ris­lings­an­leg­get på det 10 kvad­rat­me­ter store kon­to­ret. Gjø­res ikke det, går alar­men, og det vil helst pres­ten unngå.

13.000 an­sat­te og et lass med pas­sa­sje­rer skal slip­pe å begi seg ut i kul­den bare fordi det ste­kes vaf­ler hos pres­ten. Uan­sett, klok­ken er ikke 12 ennå, så den vaf­fel­hung­ri­ge får ta seg en liten runde på bru­ket i mens.

I 15 år har Sei­er­stad job­bet som prest på Nor­ges ho­ved­fly­plass. Han har sett ut­byg­ging og pas­sa­sjer­øk­ning. Han har sett at pen­sjo­nis­te­ne som sam­let ba­ga­sje­tral­ler er blitt byt­tet ut med yngre men­nes­ker som går ras­ke­re. Han har sett de mange svens­ke­ne som job­ber masse og for­svin­ner like raskt som de kom. Óg han har gjort andre ting.

- En an­satt spur­te meg om jeg viss­te hvor­dan man ste­ker kal­kun. Så jeg må bare på net­tet her og se om jeg fin­ner det, ler han mens bil­det av en ny­stekt kal­kun kom­mer opp på skjer­men.

- Men hva gjør du egent­lig inn mot jul? Er det jule­av­slut­nin­ger i han­ga­ren?

- Jeg er rundt på de for­skjel­li­ge av­de­lin­ge­ne og fir­ma­ene og hol­der av­slut­nin­ger. Jeg var hos po­li­ti­et i går. Så skri­ver jeg jule­be­trakt­nin­ger på in­ter­net­t. Men det er jo en hek­tisk tid med rei­sen­de, det er mye folk. De siste da­ge­ne har vi hatt mye vind, mange for­sin­kel­ser. Da blir de an­sat­te skjelt ut så de be­gyn­ner å gråte. Ak­ku­rat som det er deres feil at det er vind.

Da er det godt å ha en prest. I fjor hadde Gar­der­moen 22 mil­lio­ner pas­sa­sje­rer. Fly­plas­sen ut­vi­des nå for å holde følge med veks­ten. I til­legg er det altså mange tusen an­sat­te. Men sam­ta­ler med de rei­sen­de er ikke det som tar mest av Sie­re­stads tid.

- Jeg pra­ter med folk om alt mulig. Jeg har en liten stra­te­gi, jeg be­gyn­ner å snak­ke litt om noe som skjer i norsk kris­ten­liv, i den ver­dens­vide kirke eller andre store hen­del­ser eller ulyk­ker.

- Snak­ker man med folk om store ulyk­ker, kom­mer de raskt inn på egen smer­te. Men det er vans­ke­lig å få mange sam­ta­ler med de rei­sen­de. De fles­te går ikke rundt her og ten­ker at de tren­ger å prate med en prest. Jeg har fått sam­ta­ler i ka­pel­let, der kom­mer det folk som har det tungt, sier han.

Det kan være men­nes­ker med al­vor­li­ge syk­dom­mer, som kan­skje er på vei til syke­hus. Sei­er­stad har også tatt i mot pas­sa­sje­rer med døds­bud­skap. De har vært på reise, og i mel­lom­ti­den har et fa­mi­lie­med­lem gått bort.

- Jeg ser på meg selv som en som er kirke der folk er. Man møtes og får sam­ta­ler. Ikke fordi de må, at de har be­stilt time eller noe, men fordi jeg er til­gjen­ge­lig. Jeg er opp­tatt av at fly­ene går, opp­tatt av hvor­dan de som job­ber her har det. Noen sje­fer har jo spurt meg om hvor­dan si­tua­sjo­nen er blant de an­sat­te. De vet jeg har god over­sikt over hva som rører seg, smi­ler pres­ten.

Det som li­ke­vel har gjort mest inn­tryll på fly­plass­pres­ten i disse 15 årene, er det som skjed­de i rom­jula 2004.

- Under tsu­na­mi­en hadde jeg an­sva­ret for kir­kens inn­sats for de som kom hjem. 5.000 men­nes­ker kom i løpet av ti dager, på­rø­ren­de og folk som hadde mis­tet noen. Åtte pres­ter var på vakt her.

Det var mange ster­ke inn­trykk. Det var bi­ten­de kaldt og nytt­år i Norge, men fra Thai­land kom folk hjem kun iført shorts og san­da­ler.

- Mange var trau­ma­ti­ser­te. Mange hadde bare så­vidt red­det livet.

Sei­er­stad var med på to turer til Thai­land med på­rø­ren­de. Det gav igjen ster­ke inn­trykk.

- Ei mor som hadde mis­tet sitt fem år gamle barn, øns­ket at i skul­le synge «Ingen er så trygg i fare» på stran­den der vi hadde se­re­mo­ni­en. Det var vel­dig sterkt, for­tel­ler Sei­er­stad og tar en liten pause.

Fly­ene fra Nord-Nor­ge er for­sin­ket. Alta og Vadsø lig­ger en halv­time etter skje­ma. El­lers rul­ler det greit.

Tsu­na­mi­en in­tro­du­ser­te uan­sett Sei­er­stad for Thai­land. Han er blitt glad i lan­det han fra ja­nu­ar av skal virke i som sjø­manns­prest. Ikke minst gle­der han seg til å få kol­le­ger.

- Jeg ser frem til å få en stab. Ar­bei­det kom­mer mer til meg da, ikke slik som her hvor jeg må skape ar­beid og for­hol­de seg til nye men­nes­ker hver dag. Det blir også et mer nor­malt me­nig­hets­liv, mer guds­tje­nes­ter, bryl­lu­per og grav­fer­der.

I 2011 var det 176.000 nord­menn som dro på ferie til Thai­land. Man reg­ner med at det er rundt 10.000 nord­menn som bor i lan­det mer eller mind­re fast.

- På lør­da­ge­ne i sjø­manns­kir­ken kom­mer det 200 nord­menn for å spise grøt, smi­ler Sei­er­stad.

- Nå har du vært på Gar­der­moen i 15 år. Du må ha triv­des?

- Ab­so­lutt. Jeg har hatt stor fri­het, jeg har fått gjort vel­dig mye for­skjel­lig. Jeg har hatt minne­stun­der med 400 SAS-an­sat­te og jeg har vært toast­mas­ter. Her er ikke folk for­be­redt på at det er en prest. Det er de jo når de opp­sø­ker sjø­manns­kir­ke­ne i ut­lan­det. I 150 år har sjø­manns­kir­ke­ne vært der for sjø­folk og nord­menn i ut­lan­det. Folk tren­ger et sam­lings­sted. Det kla­rer jeg som sjø­manns­prest ikke å få til her på Gar­der­moen. Det er ingen som kom­mer hit på kon­to­ret for å lese avisa.

Den vaf­fel­hung­ri­ge man­nen er til­ba­ke. Sei­er­stad har fak­set drifts­en­he­ten om å skru av over­ris­lin­gen, men rin­ger nå for å være sik­ker.

- Vi kom­mer til å savne ham, sier man­nen og set­ter seg ned i so­fa­en.

Sei­er­stad smi­ler lett brydd.

- Hva skal en sjø­manns­kir­ke være, Sei­er­stad?

- Den skal være kirke, hvor man møter det krist­ne bud­ska­pet. Men også et sted for om­sorg og dia­ko­na­le tje­nes­ter, et sted folk kan få seg ven­ner og miljø slik at et opp­hold langt hjemme­fra blir bedre.

- Vi skal også hjel­pe folk til å de­fi­ne­re seg inne­for den krist­ne tro. Mange opp­fat­ter det som så vans­ke­lig, men det er vi men­nes­ker som gjør det vans­ke­lig. Det er ikke opp til oss å dømme om tro, smi­ler fly­plass­prest Ragn­vald Sei­er­stad.

DAGEN