– Kina vil aldri gi slipp på Tibet

Frustrerte tibetanere ser på OL i Beijing som en gylden anledning til å rette verdens øyne mot Kinas undertrykking av Tibet. Demonstrasjonene som begynte i Lhasa etter at en gruppe munker ble arrestert i midten av mars, er det største anti-kinesiske opprøret på mange tiår. Det har ikke bare spredt seg til naboprovinsene Gansu, Qinghai og Sichuan der det bor mange tibetanere. Også i India, Nepal og i vestlige land demonstrerer tibetanere.

Historikeren Torbjørn Færøvik har reist Kina på kryss og tvers i årevis og har skrevet flere bøker om landet. Han ser ikke bort fra at tibetanere i sin frustrasjon kan ty til vold og geriljakamp, til tross for ikkevoldslinjen til Dalai Lama, tibetanernes åndelige leder. Færøvik tror likevel ikke at fjellriket noen gang blir selvstendig.

– Selv Dalai Lama har gått bort ifra kravet om selvstendighet og snakker istedet om større grad av tibetansk selvstyre innenfor folkerepublikken Kina.

– Alle tibetanere ser på Dalai Lama som en stor religiøs leder, men enkelte unge og militante synest at han er mislykket i politisk forstand, sier Færøvik og forklarer hvorfor han mener at tibetanerne misbrukte sin historiske sjanse til å løsne båndene til Kina.



Diplomatisk vakum

– Kinas siste dynasti, Qing-dynastiet, underla seg Tibet i 1750. Men kineserne hadde aldri noe stort nærver i landet. Dette førte til at tibetanerne misforsto situasjonen. Selv om de måtte betale tributt til keiseren som uttrykk for at de var en vasall av Kina, følte de seg som frie. Den lange avstanden til maktens sentrum spilte nok en viss rolle. Som folkene i Kinas ytterkanter gjerne sier: «Himmelen er høy, og keiseren er langt borte.» I 1911 ble den siste keiser avsatt. I de neste årene, fram til 1949, var Kina preget av borgerkrig og svekkelse, og tibetanerne levde med illusjonen om at kineserne aldri mer ville komme tilbake.

– Problemet var at Tibet aldri grep sjansen og søkte det internasjonale samfunn om anerkjennelse. De levde i et diplomatisk vakum, og ingen land i hele verden anerkjente dem som selvstendig stat.

I 1949 klarte formann Mao å forene Kina igjen. Knappe to år senere dundret Den røde arme inn i Tibet, og de fleste land anerkjente et Kina der Tibet var inkludert.

– I ettertid har det vært vanskelig for Dalai Lahma og den tibetanske eksilregjeringen å kreve selvstendighet. Man har innsett at det er en veldig ulik kamp og at det beste man kan håpe på er større frihet under Kina.

– Vestlige land føler sterk sympati for Tibet. Mange mener nok at tibetanerne kjemper en rettferdig kamp for egen stat, men det er vanskelig for vestlige regjeringer å bryte inn, siden man allerede har anerkjent at Tibet er en del av folkerepublikken. Det eneste man kan gjøre er å rette innstendige oppfordringer til Kina om moderasjon og dialog.



Tviholder på Tibet

Torbjørn Færøvik er overbevist om at Kina i overskuelig framtid ikke vil gi slipp på Tibet.

– Både dagens og fortidens kinesiske ledere har vært besatt av tanken på å holde det store landet sammen, sier han. Mens mange imperier, deriblant Sovjetunionen, har gått i oppløsning, holder Kina et godt grep om ytterkantene av riket.

– Tibet og Himalaya er Asias vanntårn der mange av Asias store elver har sitt utspring. Å ha kontroll med Asias vanntårn er strategisk viktig. Man tror også at Tibet har massevis av mineraler gjemt i fjellene, selv om dette ikke er skikkelig geologisk undersøkt, sier han om hvorfor Tibet er viktig for Kina

– En annen viktig grunn til å beholde Tibet, er grensen til India. Kinesiske ledere tror at India kommer til å ekspandere på «Verdens tak», hvis Kina ikke holder grepet om Tibet.

At Kina har klart å holde imperiet samlet, forklarer Færøvik med at de fleste av landets 55 etniske grupper er små og svake. Den sterkeste gruppen er uighurene, et tyrkisttalende muslimsk folk i provinsen Xinjiang som krever større frihet, i beste fall selvstendighet.



Føler avmakt

Da Torbjørn Færøvik besøkte Tibet første gang på 1980-tallet, var den tibetanske bydelen var dominerende. I dag er Lhasa en splitter ny kinesisk by med rundkjøringer, høye hoteller og bankpalasser.

– Byen er totalt forandret og den tibetanske befolkningen er presset ut i ytterkantene - både politisk, sosialt og økonomisk.

– Tibetanere flest føler sterk avmakt, sier Færøvik. – Avmaktsfølelsen er ikke blitt svakere etter at det nye jernbanesporet ble bygget til Lhasa og Tibet oversvømmes av han-kinesiske innvandrere som kommer for å drive handel. Det er ikke så rart at unge tibetanere synest at nok er nok.

– Tibetanerne har det også vanskelig på det religiøse området. Kina begrenser antall munker, det er kinesisk politi inne i klostrene og det kommer stadig nye bestemmelser og dekreter som klostrene må følge. Da tibetanerne skulle velge ny Panchen Lama, som er den nest viktigste religiøse lederen, kidnappet kineserne gutten som ble valgt og førte ham til Beijing. Deretter utnevnte kineserne en ny som de selv hadde kontroll med.

– Slik driver kinesiske myndigheter på hele tiden. Det er svært skadelig og ødeleggene for forholdet til tibetanerne.

Kinesiske myndigheter sier i dag kontant nei til dialog med Dalai Lama fordi de er redde for at dette vil signalisere svakhet. De vet at Dalai Lama er populær blant den tibetanske befolkning og frykter at hvis han kommer tilbake til Tibet, om så bare for et kort besøk, så vil hans blotte nærvær være nok til å tenne en nasjonalistisk ild.

– Trolig er kinesernes frykt berettiget, mener Færøvik.



Umulig å hermetisere Kina

– Kan det noen gang bli demokrati i Kina?

– Ja, men kanskje med kinesisk «vri», svarer Torbjørn Færøvik. – Men ingen tror at det vil skje over natten, og det er heller ikke ønskelig. Ingen er tjent med at et så stort land endres for fort.

Færøvik tror at demokratiet vil tvinge seg frem, blant annet ved at vanlige kinesere tar saken i egne hender.

– Landet har store problemer som venter på en løsning, for eksempel når det gjelder miljø og korrupsjon, og mange borgere brenner etter å ta fatt og gjøre noe med problemene.

– Demokratiet vil også presse seg frem på grunn av velstandsøkningen. Stadig flere lag av befolkningen blir del av middelklassen. Økt utdanningsnivå og kontakt med omverdenen vil forandre Kina. 100 millioner turister setter sine spor i landet hvert år. Det er ikke mulig å fortsette å hermetisere Kina. De kinesiske lederne gjør sitt beste for å kontrollere Internett og andre massemedier, men i det lange løp vil de ikke klare det.

– Derfor tror jeg det er lurt av lederne å begynne å åpne opp nå, sier Færøvik som håper endringene vil skje gradivs og fredelig.