Hvem var herrnhuterne?

Den svenske forfatteren Per Olov Enquist utgav en roman som trakk trådene fra pinsebevegelsen og bakover til det myteomspunne kristensamfunnet lenger mot sør. «Lewis resa» heter boken, som fikk begeistrede lesere i flere land. Tittelen refererer til Lewi Pethrus, som er fremstillingens hovedperson sammen med sin medarbeider Sven Lidman. Men i verkets aller første setninger støter vi på et navn vi ikke kjenner fra før:

«Efraim Bergström ble begravet den 16. september 1982 i Christiansfeld, et sted i det sørlige Jylland nær grensen til Tyskland. Det skjedde i Brødremenighetens regi, i den herrnhutiske menigheten i Christiansfeld. Det var slik jeg fikk vite at han var blitt herrnhuter. Jeg hadde trodd at han var pinsevenn.»

Enquist har muligens diktet opp denne Bergström. Skriver man roman, har man lov til å blande fakta med fantasi. Men her spiller det mindre rolle. Det interessante er at forfatteren fremstiller Brødremenigheten som en viktig inspirasjonskilde for både pinsevekkelsen og andre evangeliske samfunn:

«I vel et århundre, fra begynnelsen av 1700-tallet til midten av 1800-tallet, var herrnhutismen surdeigen som påvirket hele vekkelsesbevegelsen i Europa, og i Amerika. Den piplet inn overalt, for herrnhuterne hadde ingen ambisjoner om å skape samfunn, bare om å omskape mennesket. Herrnhutismen smøg seg alltid inn, den var kristosentrisk, den skapte aldri teologiske overbygninger som kunne gi opphav til tvister, den var i en viss forstand kameleonsk. Den kunne smyge seg inn i alle samfunn og anta deres farge og tonefall, hvis bare ett vilkår ble oppfylt: den totale innlevelse i Kristi lidelse, oppgåelse i ham, og i hans død og forsoning.»



Maleriet i Düsseldorf

Opphavsmannen Nicolaus Ludwig Zinzendorf var født i Dresden i året 1700, i en familie av pietistiske lutheranere. Guttens gudfar var selveste Philipp Jacob Spener. Fra 16-årsalderen studerte Nicolaus jus ved universitetet i Wittenberg; senere slo han seg ned som landeier. Under et besøk i Düsseldorf i 1719 fikk han øye på et maleri av Kristus med tornekrone. Det var «Ecce Homo» («Se det mennesket»), et verk av italieneren Domenico Feti. Under stod ordene: «Dette har jeg gjort for deg. Hva har du gjort for meg?»

Det gjorde et uutslettelig inntrykk på den unge mannen. I stedet for juridisk arbeid ville han nå etablere et åndelig fellesskap efter pietismens idealer. Luthersk skulle det helst være, men uten den stive og ortodokse formalisme som var blitt vanlig i reformatorens kirke. Troende av andre konfesjoner viste han respekt for, og pleide åndssamfunn med dem. Det gjaldt også katolikker. Sammen med venner brukte han deler av sin materielle rikdom til å spre oppbyggelsesbøker, traktater, katekismer, salmesamlinger og rimelige bibelutgaver.



Et fristed

Mellom 1722 og 1732 ble samfunnet et fristed for protestanter som flyktet fra jesuittisk forfølgelse. Storparten var efterfølgere av de gamle husitter og kom fra Mähren (i det nåværende Tsjekkia). I den engelsktalende verden kalles Brødremenigheten stadig for The Moravian Church. Nykommerne fikk bo i Herrnhut, et hjørne av grunnleggerens eiendom i Berthelsdorf. Et problem var at ulike fraksjoner av dem også lå i strid med hverandre. Zinzendorf gjorde sitt ytterste for å holde dem samlet, og fra 1727 klarte han å bygge opp et felles gudstjenesteliv. Han ble også tilkjent tittelen biskop.

Herrnhuterne er kjent for den kanskje mest glødende iver for hedningemisjon vi kjenner siden urmenighetens dager. Zinzendorf sendte evangelister til bl. a. de vestindiske øyer, Grønland, Baltikum, indianerreservatene i Nord-Amerika, Egypt, Labrador og kysten av Sør-Afrika. Selv reiste han rundt i både Europa og Amerika.

Beklageligvis hadde ikke kolonien i Herrnhut noen selvstendig kapital. Alle pengene kom fra grunnleggerens formue, og hans stadige fravær gjorde at budsjettet til slutt var truet av konkurs. Et styre ble da etablert, og klarte å holde virksomheten på fote.

Utmattet av slit og ansvar døde Zinzendorf fra kone, barn og medarbeidere våren 1760, knapt 60 år gammel.



Brudemystikken

Kirkehistorikere har påpekt om Zinzendorf at han i klær og fremtoning kunne te seg narraktig, og at han ikke alltid holdt seg strengt til sannheten. John Wesley besøkte kolonien i 1738, og uttalte seg skarpt om det han hadde observert på disse punkter.

Lederens forkynnelse var preget av en intens konsentrasjon om Frelserens sår og blod. At menigheten er Jesu brud, poengteres som kjent i Det nye testamente. I Herrnhut ble det fremstilt på en måte som gav kjærlighetsforholdet et ytterst sensuelt anstrøk. Ivar Welle skriver i sin kirkehistorie (1951) at «Zinzendorfs tilbedelse av Jesu blod og vunder, især av «det lille sidehull», tok former og ord som er for ekle til å gjenfortelles».

Per Olov Enquist skrev sin bok 50 år senere, i et annet erotisk klima. Han siterer vers og prosastykker av Zinzendorf hvor tankebanene ikke er til å misforstå.

Sporene gjenfinnes absolutt i pinsebevegelsen. Lewi Pethrus uttrykker seg slik i en av sine sanger:

När sist invid livets kristallklara flod

min harpa jag fröjdefullt slår,

min eviga sång skall då bli om det blod

som flöt från min Frälsares sår.

Med rette henter Enquist også frem Rosenius i denne sammenheng. «Fosterlandsstiftelsen eimet tungt av blodsmystikk og herrnhutisme.» Hos oss ble Brødremenighetens andaktsbok «Dagens løsen» utgitt av Indremisjonsforlaget i 1954. Ellers kjenner vi jo sluttsatsen i «Salige visshet» av metodisten Fanny Crosby: «Han er min brudgom, jeg er hans brud».



Talsmenn i Norge

Frem til 1811 måtte alle norske prester utdannes i København. Dermed kom impulsene fra Herrnhut via Danmark til oss. I Kristiania oppstod en Brødremenighet med dansken Niels Johannes Holm som forstander. Han skrev i 1829 sangen «Hvor salig er den lille flokk». Også Zinzendorf prøvde seg som lyriker, og vi finner i dag to av resultatene i Sangboken, ett av dem også i Norsk Salmebok. Men de synges neppe mye.

Stor innflytelse fikk Stavanger-presten Gabriel Kielland. I 1823, 27 år gammel, hadde han lest Zinzendorfs skrifter og gikk inn i Brødremenigheten før han tok embedseksamen og ble utnevnt til sogneprest i Finnøy. Sammen med sin kone Gustava stod han sentralt da Det Norske Misjonsselskap ble grunnlagt i 1842.



«Skipper Worse»

En slektning av den sist omtalte prest var forfatteren Alexander L. Kielland. I sin berømte roman «Skipper Worse» (1882) tar han oss med til Stavanger rundt 1840. Vi føres inn i et husfellesskap bestående av både haugianere og herrnhutere. Sistnevnte gruppe, som utad er på vikende front, domineres innad av madam Torvestad, enken efter menighetens forstander. Denne kvinnen presser fire mennesker inn i konflikter som tar livet av den ene og knuser lykken for de tre øvrige. Kjølv Egeland kaller i et essay madamen for «en personifikasjon av forhyklet maktbrynde». Hennes motsetning er den edle haugianerpredikanten Hans Nilsen Fennefos.

Mange lesere av «Skipper Worse» har nok smilt eller klukkledd av følgende sats: «Vittige hoder i byen påstod at salig Torvestad hadde fått sin kone ved en loddtrekning i Christiansfeldt.» Utsagnet er ikke et slikt historisk bomskudd som man skulle tro. Herrnhuterne pleide faktisk å kaste lodd når de var usikre på Guds vilje i større eller mindre forhold, og viste i den forbindelse til omtalen av «urim og tummim» i Det gamle testamente, samt valget av Mattias som erstatter for Judas Iskariot i Apostlenes Gjerninger.



Hauges venner

Ellers anfører Kielland: «Der var i læren så megen indre overensstemmelse og i livet så megen ytre likhet, at herrnhuter og haugianere ikke blott i alminnelighet regnedes for hipp som happ av dem som stod utenfor vekkelsen; men en sammensmeltning foregikk efterhånden mellom de to retninger. Hauges venner var dessuten alltid beredt til fordragelighet og imøtekommenhet, hvor de bare møtte levende kristentro. Og herrnhuterne var i hvert fall ikke sterke og tallrike nok til å hevde en særstilling, selv om de hadde villet det.»

Kielland levner ingen tvil om at de gamle haugianere står hans hjerte nærmest. Blant deres arvtagere fant han også sin hustru, Beate Ramsland.

Om det i dag finnes nordmenn som kaller seg herrnhutere, vet jeg ikke. Men svensken Enquist har rett: «Drypp» fra denne bevegelsen har «piplet» inn i alle evangeliske samfunn her nord. Og ikke så få av dryppene har vist seg å være gode.