Et liberalt samfunn, som Selbekk selv forsvarer, må tåle uenighet – men også synlighet, skriver Anders Instebø. Illustrasjonsbilde av et prideflagg.
Beate Oma Dahle / NTB / NPK
Hva er vi egentlig redde for – et flagg?
Er vi redde for at barn blir homofile av å se et prideflagg? Når Dagen advarer mot ideologisk påvirkning, bør vi spørre: er det virkelig flagget som er problemet – eller at det utfordrer gamle normer og verdier?
I lederartikkelen «Nei til pride i skolegården, men ja til pride på gaten» hevder Vebjørn Selbekk at regnbueflagget er et ideologisk symbol som ikke hører hjemme i norsk skole. Han skriver: «Ingen har rett til å pådytte norske skolebarn sitt politiske budskap.» Men her bør vi stoppe opp og spørre: Hva er det vi egentlig frykter?
Mange som støtter et slikt forbud, gjør det i beste mening – av omsorg for barn. Man ønsker å beskytte dem mot forvirring, ideologisk press, eller å måtte forholde seg til temaer de kanskje ikke er klare for. Dette er reelle og forståelige bekymringer. Samtidig må vi våge å spørre: Hva er det vi forsøker å beskytte dem mot?
Er det faktisk slik at et prideflagg i skolegården gjør barn homofile? Eller handler det mer om et ubehag ved å synliggjøre noe som utfordrer etablerte normer?
