Gleder seg til dommedag

På selve jubileumsdagen er Lønning tilbake på gamle tomter som predikant i Bergen domkirke.

– Dette er den fineste feiring av 80-årsdagen jeg kunne tenke meg, sier jubilanten. Lønning har vært både domprost i Bergen og biskop i Bjørgvin, og både nåværende domprost Ørnulf Elseth og biskop Ole D. Hagesæther vil delta under gudstjenesten i Domkirken.



Høydepunkt som domprost

Med sitt usedvanlige intellekt og sin voldsomme arbeidskapasitet har Per Lønning skaffet seg en cv lang som en anstendig skolestil. I tillegg til to doktorgrader, syv-åtte prekensamlinger og en lang, lang rekke bøker og artikler blir han i disse dager også behørig æret med det han fikk forlaget med på å kalle for en «samlebok» med 89 salmer hvor Lønning står bak både tekst og melodi.

Men ved siden av en akademisk produksjon av en størrelse som som overgår de aller fleste, er det særlig kirken som har fått nyte godt av Lønnings krefter. Etter to perioder for Høyre på Stortinget bar det i 1964 tilbake til Bergen og tjenesten som domprost. Deretter ble han biskop i det da nye Borg bispedømme, før han gikk av i 1975 i protest mot abortloven. Lønning kom imidlertid tilbake i bispegjerningen i 1987, med et bemerkelsesverdig kirkelig flertall i ryggen. Denne gangen i Bjørgvin hvor han tjenestegjorde frem til 1994.

Selv fremhever Lønning tiden som domprost i Bergen som bortimot toppen av tjenesten. Da fikk han mest menneskelig kontaktut, arbeidskraften var størst, og det var også i denne perioden at forfatterskapet løp raskest.

Biskop Hagesæthers invitasjon til å preke i Domkirken på 80-årsdagen var dermed kjærkommen.



Personlig regnskap

Morgendagens prekentekst er fra 2. Korinterbrev 12:7-10, og Lønning fremhever særlig det han kaller troens hovedsak: «min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet».

– Det gir virkelig perspektiv for mitt nye møte med min gamle menighet. Teksten ligger jo 2.000 år tilbake i tid, men både mennesket og evangeliet er og blir de samme gjennom skiftende tider, sier Lønning.



Gave fra Gud

18 år gammel ble Lønning student i 1946. Tre år senere ble han uteksaminert fra Menighetsfakultetet. Så tok han doktorgrad i teologi i 1955 og en ny doktorgrad i idehistorie i 1959. Det året fylte han 31. Året før det var han startet som stortingsrepresentant.

– Du viste en ekstraordinær produktivitet alt i unge år. Hvor kom drivkraften fra?

– Det kan jeg ikke gi noen rasjonell forklaring på. Selv opplever jeg alt som en gave fra Gud, men jeg vil ikke med det si at alt jeg har gjort er viktig og riktig. Det ville være en form for selvsikker skjebnetro som er dypt ukristelig. Hvis du ser på de store bibelske skikkelser, ser du hvordan selvkritikken går igjen. Har livet mitt lykkes? Det vil jeg først få svar på når jeg en dag står for Guds domstol, legger biskopen til. Og han lar tankerekken fortsette:

– For de fleste er tanken på Gud som dommer tydeligvis noe skremmende. Og det er ikke tvil om at det har vært mye vulgær kristelig forkynnelse, som nærmest har sagt «vær snill, ellers kommer Gud og tar deg». Noe mer ukristelig enn en slik innstilling kan jeg ikke tenke meg. Når vi leser i Bibelen, særlig i Salmenes bok, er Guds dom noe som gir grunn til jubel. I denne verden hvor godt og vondt blander seg, og hvor det er forvirring og kaos, skal vi gå mot en avklaring - Guds avklaring. Gud er en nådig Gud, og utgangspunktet er klart: Han vil ikke fortapelse og undergang, men liv og frelse. Hans kjærlighet omslutter oss alle. Dermed er Guds dom den herligste tanke. Vidunderlig at det er denne Gud som til sist skal dømme!



Bølge av løftebrudd

Lønnings teologiske doktoravhandling dreide seg om danske Søren Kierkegaards kristendomsforståelse. Og dansken har også fulgt Lønning i årene etterpå.

– Hva er det viktiste vi i vår tid kan lære av Kierkegaard?

– Viljen til konsekvens og klarhet. Søren Kierkegaard er det motsatte av en kirkepolitiker.

– Hva mener du med det?

– En kirkepolitiker er mer eller mindre en taktiker som forhåndsberegner utfallet og lar sannsynlighetsregningen dominere strategien. Her var Kierkegaard fanatisk i sitt krav om redelighet.

Lønning mener kontrasten til dette ikke minst blir synlig i homostriden som nå har preget den kirkelige debatten i en årrekke.

– Homoaktivismen i vår kirke har rullet frem på en bølge av lureri og løftebrudd som Kierkegaard aldri ville ha godtatt.



Ikke herre over livet

Det å bli 80 år er for Lønning forbundet med både gleder og belastninger.

– Med årene blir det mer og mer tydelig at mennesket ikke er herre over sitt eget liv. Livet er en gave det gjelder å ta imot og ikke hefte seg så mye med de muligheter som fordamper underveis, konstaterer han.

For egen har Lønning fire barn og åtte barnebarn.

– Egentlig har vi fem, sier han, for nummer fire Audun, døde i juli 1962 bare fire måneder gammel i krybbedød. En slik opplevelse er ikke bare noe som skjer og forsvinner. Det har vært viktig for oss å holde fast at Audun også har utført sin livsgjerning. Det ligger en underlig rikdom også i den opplevelsen, sier Lønning.



Hjemlige svik

Når det gjelder å oppsummere livets høydepunkter, kommer naturligvis barn og barnebarn raskt til oppmerksomheten. Lønning vil imidlertid ikke stoppe der.

– Enhver sannhet her i verden kan bli revet løs og brukt til noe annet. Hvis jeg skulle si at jeg ikke har utrettet noe annet enn å være en snill og hyggelig far og bestefar, ville det hele haltet. Vi er her for å bidra til en fremtid for den kirke vi tilhører, for den nasjonen som er vår vi og for den verden vi er satt inn i, understreker Lønning og peker på utfordringer fra to sider:

– Hvor mange berømte kvinner og menn har ikke brukt sin borgerlige innsats til å dekke over hjemlige svik? Og på den annen side er det klart at suksess på hjemmefronten kan bli en slags oppmerksomhetsavleder for arbeidsoppgaver man har påtatt seg i samfunnet og som man kom til å forsømme.



To tanker i hodet

Samtidig som han av de fleste regnes som en konservativ teolog, har ikke Per Lønning alltid vært enkel å plassere i noen bestemt leir. Det synes ikke å ha plaget ham nevneverdig.

– Sannheten lar seg aldri fange inn i en enkel formel. Langs enhver ordentlig vei er det en grøft med en skråning på hver side. I teologien har noen sett det som sin eneste oppgave å markere forandring og fremskritt så sterkt som mulig, mens andre har sett sin oppgave i å kjempe for fastlåste meninger. Min oppgave har vært å minne om at begge deler blir juks hvis du ikke samtidig innser din egen bergensning. Selvsikkerheten kan trille utfor både til høyre og venstre, understreker han.

– Mitt forsøk på å ha to tanker i hodet samtidig har resultert i protester fra skråningene på begge sider av veien. Jeg har vekselvis blitt karakterisert som erkekonservativ, og faretruende modernistisk.

– Så du passer ikke helt inn i noen av de teologiske eller kirkepolitiske båsene?

– Ikke i båsene, nei. Men når jeg kommer rundt og får vanlige kristne mennesker i tale, opplever jeg en forunderlig respons. Da er det ikke grenser for hvor jeg kan føle meg hjemme.

– Hvilke bibelske personer identifiserer du deg mest med?

– Gjennom navnet har Bibelen selv identifisert meg med Peter siden Per er en variant av dette navnet. Jeg vil ikke si at jeg kan konkurrere med Peter i format, men både han og jeg elsker å holde oss frempå. Han var ikke like heldig i enhver situasjon, jeg heller ikke. Men aller mest beundrer jeg Mesterens oppdragelse av Peter. Dessuten må jeg fremholde bildet av Paulus, som jo teksten dreier seg om i prekenen i morgen. Peter og Paulus kan være ulike på mange måter, men de har i hvert fall ett til felles: «Min nåde er deg nok, for kraften fullendes i svakhet».