Frimodighet i smerte

To sitater oppsummerer tilstanden i Evangelisk Luthersk Nettverk: «Jeg vil jo mye heller snakke om Jesus enn om homofili i NRK.» Og: «Vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.»

Da Evangelisk Luthersk Nettverk hadde sin første samling i Storsalen i Oslo i fjor, understreket Rolf Kjøde at det ikke er nettverkets mål å trekke noen ut av den sammenhengen de tilhører. Han snakket varmt om å ikke skamme seg over evangeliet, og om at Gud ikke har gitt oss mismotets ånd. «Når den siger inn, kan vi vite at det ikke er fra Gud», understreket den daværende generalsekretæren i Normisjon. Kjøde er i dag ansatt ved NLA Høgskolen, men fortsetter som leder i Evangelisk Luthersk Nettverk.

Under den andre samlingen, som fant sted på nettopp NLA Høgskolen i Bergen onsdag, ble konservatives kristnes utfordringer tydelig uttrykt langs to hovedspor. Det ene er hvordan man bør opptre i en stadig mer sekularisert offentlighet. Det andre er hvordan man bør opptre overfor andre som kaller seg kristne, men som har avvikende synspunkter i viktige spørsmål.

Heller Jesus

Til å snakke om den første delen av utfordringen var Norsk Luthersk Misjonssambands informasjonsleder Espen Ottosen hyret inn. Og få i dette landet kan mer enn ham snakke med erfaring om hvordan det oppleves å skulle fronte kontroversielle standpunkter i den norske offentligheten. Men Espen Ottosen er først og fremst misjonær, og det er for å kunne dele evangeliet om Jesus at han jobber der han jobber. Han oppsummerte godt sitt eget dilemma med følgende utsagn:

– Jeg vil jo mye heller snakke om Jesus enn om homofili i NRK.

Jeg har selv aldri møtt noen i gruppen konservative kristne som finner glede i å drøfte homofili offentlig. De som står for den kristne kirkes tradisjonelle syn er i det vesentlige drevet av kjærlighet til Jesus og den kristne tro som de har fått overlevert. Derfor er det mer av plikt enn av lyst at en del likevel tar belastningen med å forsvare sine standpunkter offentlig.

To standpunkt

Finnes det aktuelle alternativer til en slik strategi? Kan vi forvente at en sekularisert offentlighet i det hele tatt forstår hvordan konservative kristne tenker? Og om ikke, burde vi da nøye oss med å snakke om Jesu kjærlighet offentlig, og ellers være tause?

Espen Ottosen mener en slik tilnærming er umulig, og argumenterer godt for det. Ett moment er ønsket om å klare opp i misforståelser og rydde unna fordommer gjennom saklig argumentasjon. Det som likevel mer enn noe annet må gjøre en anti-polemisk tilnærming umulig, er at den i praksis står i fare for å gjøre seg døv og blind overfor ondskap. Selvvalgt taushet i homofilispørsmålet må da logisk også følges av taushet i andre etiske spørsmål, om man skal være noenlunde konsekvent. Derfor er det også vanskelig, som blant annet flere KrF-politikere synes å ta til orde for, å ha ett standpunkt privat, på teologisk grunnlag, men forsvare et helt annet synspunkt når det gjelder utvikling av lovverk.

Lite debatt

Ottosen snakket også om den indrekirkelige debatten, med utgangspunkt i spørsmålet om hvorvidt debatt mellom kristne svekker det enhetlige vitnesbyrdet. Ottosen viste til at en del kristne i dag tar selvkritikk for at de i tidligere tider brukte for sterke ord om trossøsken. I dag er det antakelig mer relevant å spørre om den gemyttlige tonen har overtatt i en slik grad at kristne fremstår mer eller mindre uinteressert i lærespørsmål. Kirkerådsmedlem og NLA-lærer Egil Morland spurte om dette litt senere på kvelden, da han sa at det i dag egentlig foregår lite teologisk debatt også mellom konservative kristne.

Espen Ottosen fremholdt på sin side at det for ham er umulig å «stå sammen på tvers av uenighet» i homofilispørsmålet, fordi dette handler om synd, evig liv og frelse all den tid et brudd med kirkens tradisjonelle syn vil innebære å velsigne noe Bibelen entydig fordømmer. Enda mer grunnleggende opplevde han det likevel at et slikt standpunkt mer generelt fremstår som en vraking av apostlenes autoritet. Ottosen viste til 2. Pet 2:1, hvor vi leser om vranglærere som «fører til fortapelse.»

Dyp uenighet

I dette alvorlige perspektivet ligger noe av selve nerven i Evangelisk Luthersk Nettverks identitet. Man befinner seg i kraftig motvind, samtidig som man arbeider iherdig for å unngå ytterligere marginalisering. Og den kirken man ønsker å korrigere, er samtidig den kirken de fleste av deltakerne tilhører og er glad i. Når uenigheten går langt dypere enn det overfladiske, er det ikke uten videre lett å uttrykke kjærlighet og tydelighet samtidig. Espen Ottosens innlegg inneholdt ikke noen entydig oppskrift på veien videre. Noen felles strategi er det heller ikke så lett å få øye på, utover det grunnleggende siktemålet om å både ville snakke sant om Bibelens lære og samtidig fremholde Jesus som verdens frelser slik at flere ønsker å ta imot Ham.

Mot sentrum

Kveldens andre hovedtaler, Egil Morland, ble introdusert av Indremisjonsforbundets generalsekretær Erik Furnes. Furnes er selv utmeldt av den kirken der Morland arbeider for å holde på rett kurs. Noen av medlemmene i Evangelisk Luthersk Nettverk har tatt skrittet fullt og ut dannet egne kirkesamfunn. De fleste av dem befinner seg i det tradisjonelle lavkirkelige mellomsjiktet, hvor de er medlemmer av Den norske kirke, men har mye av sin daglige tilhørighet på bedehuset. Det er med dette utgangspunktet Evangelisk Luthersk Nettverk prøver å ivareta en teologi mer enn én bestemt struktur. I fjor advarte Rolf Kjøde mot at ytterligere oppsplitting kan føre til oppgitthet og tilbaketrekning blant fotfolket. Derfor understreket han nøye at «når vi vil holde fast ved sunn bibelsk lære av klassisk evangelisk luthersk støpning, da går vi mot sentrum». Kjøde påpekte også at vår tids liberale teologi er den marginale i den verdensvide kirke, til tross for at bildet kan synes nokså motsatt i Norge.

Misjonssituasjon

Sokneprest Kåre Skråmestø i Oppsal sokn i Oslo har vært med i Evangelisk Luthersk Nettverk fra begynnelsen. Han sitter også i Normisjons landsstyre. På NLA fortalte han åpent om den hverdagen han lever i, i en by hvor det nå nærmer seg 30 prosent av antall fødte barn som blir døpt.

– Jeg døper cirka 70 barn i året, kunne Skråmestø fortelle. Hans erfaring er at de fleste av foreldrene til disse barna har liten eller ingen kjennskap til hva som står i Johannes 3:16. Og han anslo at brorparten av de som kommer til dåpssamtale i Oppsal sokn lever i samboerskap. Da han studerte på Menighetsfakultetet, ble det drøftet om begge foreldrene skulle få stå fremme ved døpefonten ved slike tilfeller. I dag er dette ingen aktuell problemstilling.

– Mange av de som kommer til kirken for å døpe barna sine er fremmede for kristen tro og tanke. Hvordan tar vi imot dem? Hvordan kommuniserer vi til dem? spurte Skråmestø. Han mener å stå overfor en misjonssituasjon i sin kirkelige hverdag.

Skråmestø fortalte også om hvordan flere har blitt omvendt gjennom menighetens Alpha-kurs, og oppfordret til aktiv deltakelse i nominasjonsprosessen frem mot kirkevalget neste år.

– Bruk stemmeretten

Egil Morland er til daglig førstelektor ved NLA Høgskolen, og dessuten medlem i Kirkerådet og Kirkerådets arbeidsutvalg. Dermed kjenner han mer enn de fleste på spenningen i å opprettholde en tradisjonell evangelisk luthersk teologi, samtidig som denne på flere områder er under press også fra innsiden av kirken. Og Morland erkjente åpent usikkerheten knyttet til hvilke scenarioer en bør se for seg. Han viste til at den kristne kirke i tidligere tider har stått overfor perioder hvor en antakelig større andel av medlemsmassen enn i dag var i lite kontakt med evangeliet, uten at dette gir opplagte svar på veien videre.

– Det er ikke lett å velge strategi for det lange perspektivet i et så uoversiktlig terreng. Jeg vil mene at det kortsiktige perspektivet er lettere. Det lar seg omgjøre til handling i faktorene bønn og arbeid. Bruk stemmeretten din, dersom du vil Den norske kirke vel. Heretter kan alt skje. Variablene er mange nok til at det er vanskelig å spå om sluttresultatet.

Postkristen æra

Morland pekte også på den fortsatte demokratiseringsprosessen, og ser for seg at også koblingen av denne mot statlig støtte kan føre til ytterligere press mot konservative standpunkter.

– Vi er mange som i en postkristen æra, der både stats- og folkekirkens tid er omme, også i fremtiden vil være med i en kirke som har en større fylde av liturgiske tradisjoner, bønner, visdom og kunnskap som har fulgt kirken gjennom alle tider, enn den vi så langt har funnet i nye frikirker og forsamlinger, selv om også disse har med seg noe av det beste i norsk kristendoms-tradisjon.

Bibelsk lære

Morland erkjente at fremtiden er usikker, men oppfordret likevel til å gå i tro. Han viste avslutningsvis til Bibelens kong Josjafat som i 2. Krøn 20 er sitert på følgende bønn til Herren: «Vi vet ikke hva vi skal gjøre, men våre øyne er vendt mot deg.»

Stemningen var oppløftet blant møtedeltakerne. Gruppen er ressurssterk nok til å kunne utgjøre et eget kirkelig tyngdepunkt. Et av de avgjørende spørsmålene blir likevel i hvilken grad det pragmatiske forholdet til ytre strukturer svekker dette tyngdepunktet. Samtidig er den kristne kirkes fremste kjennetegn evangeliet, selve den bibelske læren. Det er først og fremst denne Evangelisk Luthersk Nettverk kan bidra til å ivareta i landet vårt.