Folkeaksjoner krever timing

– Demonstrasjonstog bidrar til oppmerksomhet og kan derfor være nyttige, sier valgforsker og professor ved universitetet i Oslo.

– Slike aksjoner illustrerer at noen er kommet i en trengt situasjon. Statusen til saken i den politiske prosessen har mye å si og endel abort-aksjoner på 1980-tallet fikk jo ingen betydning for lovverket. Hvis aksjonene kommer på rett tid, vil muligens noen partier kunne påvirkes før en behandling i stortinget. Men når beslutningen er tatt, er det i seneste laget. Da ender man opp med en markering mot en sak og man må mobilisere store horder av demonstranter for at politikere skal snu, sier Aardal.

– Mange grupper er ikke så store, og endel partier vil nok kynisk si at dette ikke heller er deres velgere.



Supplement

Aardal har likevel tro på folkelige aksjonsformer utenfor den fastlagte orden.

– Marsjer, opprop og underskriftskampanjer er supplement til den vanlige prosessen med høringsutalelser og representativt demokrati. Denne formen for ytring ble møtt med bekymring da den kom, og under Alta-aksjonene på 1980-tallet var det mange politikere som advarte om at dette brøt med ordinære spilleregler. Som fenomen kom dette på 1960- og 1970-tallet, og det har mange ulike typer utslag. Det vi ser er at oppslutningen om slike reaksjoner er stabil. Med virkemidler som internett er det for eksempel lett å mobiliser og samle inn underskrifter. Opprop og underskriftskampanjer er den aksjonsformen som fortsatt fenger mest, sier han.

Professoren er dermed uenig i at dagens generasjon ikke går i demonstrasjonstog eller protesterer.

– Vi kan ikke trekke den konklusjonen. Oppslutningen holder seg stabil med tidvise topper, som i 2005. Og det kan ha effekt. Eldreopprøret for noen år tilbake klarte å løsne en milliard kroner over statsbudsjettet til sin sak. Det kan også være effektfult at media dekker saken. Særlig tv-bilder fra demonstrasjoner, sier han.