Ferieøya som ble dør til Europa

I 2015 fikk vi svaret på hva som skjer når nesten 800.000 mennesker krysser Middelhavet fra Midtøsten og går i land i Eruopa.

«Gravlunden på Lesbos er full.» «FN advarer mot kaos på Lesbos.» «Titalls savnet etter forlis utenfor Lesbos.»

Alt dette er overskrifter hentet fra nyhetsdekningen av situasjonen i Middelhavet, der flere hundre tusener har satt seg i større og mindre gummibåter for å krysse gapet mellom Tyrkia og Hellas dette året.

LESBOS:Arven etter menneskesmuglerne

Da jeg besøkte øya, fikk jeg på mange måter se med egne øyne det vi alle har lest om, sett på TV, og hørt på radioen det siste året: Det er krise – flyktningkrise.

Båtflyktninger


En varm morgen går mot formiddag ved Sunrise hotell. Fra rommet, for tiden mitt provisoriske kontor, kan jeg høre lyden av turister som bryter vannoverflaten i bassenget utenfor.

Jeg pakker sekken: En vannflaske, et kamera og en notisblokk, og så er jeg på vei mot det som på folkemunne kalles «The dirtytrack» - «Skittenløypa» - en flere kilometer lang grusvei der det ikke akkurat er trangt mellom hus, restauranter og butikker, eller folk for den saks skyld.

Jeg har ingen bil, derfor går jeg, og det tar ikke lang tid før jeg får følelsen av å gå i feil retning. Ikke fordi kartet på mobiltelefonen min, som forresten er koblet opp mot et tyrkisk teleselskap, viser at jeg er på feil vei, men fordi jeg blir møtt av et overveldende syn ulikt noe annet jeg har sett.

Først kommer det en gruppe på to-tre personer. Deretter kommer det flere. Noe som ligner en familie sliter seg oppover en slakk stigning bare for å måtte begynne på en ny en etter å ha nådd toppen. Snart er jeg omringet av folk. Ordet folkevandring gir plutselig mening. En hel horde med mennesker i fuktige klær kommer mot meg og fortsetter forbi. Noen sier «hello» eller hever en hånd. Andre foretrekker ikke en mine. Solen fortsetter å steke. På femten minutter er jeg gjennomsvett. I løpet av de samme femten minuttene har jeg passert minst hundre mennesker.

Flere liv tapt

Så langt i år har over 773.000 flyktninger og migranter krysset Middelhavet for å komme seg over til Europa, ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). Selv om man kan se over til Tyrkia fra Lesbos, er overfarten langt fra ufarlig. Ifølge samme kilde har turen trolig kostet over 3.000 mennesker livet.

Av alle som har krysset Middelhavet skal flertallet (627.000) ha ankommet Hellas, ifølge NTB. Sannsynligvis tok de aller fleste veien viaLesbos. I løpet av hele 2014 dro 219.000 personer over Middelhavet. I år kan man altså gange dette antallet med fire.

Satt på prøve

2015 har på mange måter vært flyktningåret. Det er en grunn til at både «flyktningdugnad» og «asylbaron» har fått plass på Språkrådets topp ti-liste over årets nyord, førstnevnte på en sterk andreplass.

Et søk på «flyktninger» i Stortingets database i år gir hele 865 treff. Til sammenligning gir IS (Islamsk stat) 343 søkeresultater, mens statsminister Erna Solberg gir 447 treff.

Hele Europa er blitt satt på en enorm prøve. I år er 20 år med passfrihet i Europa et faktum. «I stedet ble 2015 året for varsler om Schengen-samarbeidets mulige endelikt», innleder NTB en utenriksanalyse.

Flyktningkrisen har engasjert enormt. For mens Norge som land er blitt satt på en prøve i forhold til hvor mange flyktninger og asylsøkere det er mulig å ta imot, er det norske folket blitt testet når det gjelder å åpne sine hjem og stille opp som frivillige i arbeidet med å hjelpe sine nye landsmenn.

Besøket på Lesbos for et par måneder siden var som å få innkikk i en helt annen verden. Og på mange måter er det også slik. Norge har bare tatt imot en liten brøkdel av de store folkemassene sett opp imot andre europeiske land. Det som gikk mest inn på meg var nok imidlertid ikke mengden av båtflyktninger langs veien, kontrastene mellom turister og folk som har forlatt alt de eier, eller de sterke historiene som møtte meg ved strandkanten. Det var hvordan noe som skjer bare et par timers flytur unna, samtidig kan virke så fjernt og så fremmed.