SPOR: Restene etter tusenvis av flyktninger ligger tett i tett langs strendene nord på Lesbos. De dominerende fargene er svart og oransje.  Foto: Klaus Gustafsson

Arven etter menneskesmuglerne

lørdag 10. oktober 2015

Samfunn

Lesbos er mer enn flyktninger og frivillige. Nøyaktig hva, er det vanskelig å svare på.

Du ser dem komme et sted der ute. De er mange – altfor mange for både Europa og de små gummibåtene de sitter i, og før du rekker å spisse ørene, hører du det.

Du spør deg selv om det bare er vinden. De samme kastene som lager bevegelser i havet og flørter lunkent med frisyrene til en gjeng syriske flyktninger som gikk i land for en halvtime siden og som nå stålsetter seg for den virkelige prøvelsen – den 80 kilometers lange spaserturen det er til hovedstaden Mytilene.

STARTER TIDLIG: Flyktninger ankommer Lesbos. En greker er allerede i ferd med å montere av påhengsmotoren.

 

Lyd kan vel neppe høres fra så langt holdt, og samtidig bryte gjennom og utkonkurrere kaoset på land som består av alt fra flyktninger i sjokk, til durende bilmotorer fra TV-team og frivillige som kjører fram og tilbake for å gjette seg fram til nøyaktig hvor den neste båten vil navigere seg inn til land.

Men så kommer de nærmere – båtene altså - og du får mistanken din bekreftet. Det er menneskestemmer - menneskeskrik, for å være presis.

Plutselig står du midt oppi det. Alt virker tilfeldig. Men så tar du to skritt tilbake.

KRANGLER: De som står på stranden og geleider flyktningbåten inn på dette bildet tilhører ikke en frivillig organisasjon. De er lokale grekere med ett mål for øyet: Båtmotoren. Førstemann til mølla!

Det var det jeg gjorde da jeg besøkte øya for et par uker siden.

Jeg sto et sted i bakgrunnen og så hvordan lokale grekere og frivillige veivet med armene sine i luften, med helt ulike intensjoner og motiver, for at gummibåtene skulle se akkurat dem. Jeg så hvordan grekerne føk i tottene på hverandre i et forsøk på å håndheve den uskrevne regelen om at den som først legger hånd på båtens påhengsmotor, får motoren.

RASK PÅ AVTREKKEREN: Allerede før alle flyktningene har kommet seg i land har denne grekeren klart å montere av motoren på gummibåten de kom i for så å bære den med seg til en ventende lastebil.

 

Jeg så barn, ungdommer og voksne. Kvinner, gravide og eldre. Syrere, irakere, afghanere, pakistanere og én afrikaner.

Alle som én våte på sokkene etter å ha vasset de siste meterne inn til den langstrakte steinstranden. Det første de gjorde var å tenne seg en røyk. De som hadde lighter, vel å merke. Sjelden har jeg blitt spurt om fyr så mange ganger.

SNUR: En av personene som kom inn med en båt full av flyktninger, tenner seg en røyk og styrer båten tilbake mot Tyrkia.

I hver båt fantes det en kniv, og denne kniven hadde én funksjon. Én person skulle stikke spissen inn i den svarte gummien helt til båten lå flat i strandkanten. Men hvem som gjorde dette varierte.

Jeg så lokale grekere gjøre det, og i ett tilfelle samme mann som senere stakk av med påhengsmotoren. Jeg så en flyktning gjøre det, for så å tilslutte seg resten av gruppen og ta beina fatt. En gang så jeg til og med at ingen gjorde det. En av personene i båten tente seg i stedet en røyk, snudde farkosten og satte kurs mot Tyrkia igjen.

SKJÆRER OPP BÅTEN: En mann med kniv stikker hull på en gummibåt som nettopp er tømt for flyktninger. Samme mann stakk senere av med motoren.

 

«Turkey police bad, Turkey police bad.» Ikke uvanlige ord til en flykning som nettopp har plantet beina sine på gresk jord å være. «Turkey police like ISIS» eller «Turkey is ISIS». Noe mer uvanlig. Det viste seg at enkelte flyktninger hadde blitt stoppet av den tyrkiske kystvakten og tvunget til å betale dem kontanter dersom det var ønskelig å dra videre mot Hellas. I hvert fall kvalifiserte ryktet til en «snakkis» blant frivillige og annet støtteapparat på gresk side.

Dagen har i flere saker omtalt situasjonen i Tyrkia. Flyktningkrisen er millionbutikk for noen, som menneskesmuglerne i Istanbul. For andre, som Hellas, har situasjonen nærmest hatt stikk motsatt effekt.

SIESTA: En eldre lokal kvinne sitter på en benk på den steinete strandlinjen nord på Lesbos. Rundt henne flyter det av "søppel".

 

Hva skal man tro? For tro er det eneste man kan gjøre. Jeg kan ikke med sikkerhet si at det jeg ble fortalt av flyktningene på Lesbos var sannheten. Jeg kan heller ikke kalle det løgn. Én ting er imidlertid sikkert: Det finnes nok av begge deler.

Jeg skal la spørsmålet stå ubesvart, og i stedet fortelle kort om et møte jeg hadde med en kristen flyktning i en av øyas flyktningleirer.

14 år gamle Basel Zaour er alene på flukt fra Syria.

FLYKTNING: Den 14 år gamle kristne syreren Basel Zaour flyktet alene fra hjemlandet sitt. – IS drepte familien min, sa han etterhvert. På armen har han tatovert følgende sitat: «Only God can judge me», som oversettes til «Bare Gud kan dømme meg».

 

– Hvorfor flyktet du?

Basel bare smiler og det virker ikke som han forstår spørsmålet mitt.

Jeg prøver igjen:

– Daesh (IS)?

Nå forstår han meg.

Allikevel rister gutten på hodet.

– No, no!

– Hva skjedde da?

Syreren prøver febrilsk å forklare, men jeg er ikke i stand til å forstå hva han prøver å fortelle meg.

Derfor snur han plutselig om.

– Yes, Daesh. Yes, Daesh.

VENTENDE: 23 år gamle Ahmed Shahzaib fra Pakistan (i rød t-skjorte med ryggen til) studerte til ingeniør i Tyrkia før han bestemte seg for å prøve lykken i Europa. Han reiste sammen med sin beste venn, som han kaller bror, men de to fikk ikke plass i samme båt. Han ble lovet at «broren» skulle få plass i båten bak ham, men flere båter ankom kysten uten at han så snurten av ham.