Faren var geriljakriger, hun er politiker, og begge slåss for Kurdistan

Hun overlevde bombeangrep på skolen og så læreren bli skutt. Den kurdiske politikeren Hiva Mirkhan har kjempet hardere enn de fleste for å få en utdannelse.

– Vi kan leve uten mat, men ikke uten utdanning, sier Mirkhan, som sitter i parlamentet i kurdernes selvstyrte region i Nord-Irak.

Hun er datter av en mor som var analfabet og en far som var peshmerga-kriger. Det er fordi foreldrene oppmuntret henne til å ta utdanning, at hun har nådd dit hun er i dag.

LES: IS-ofre får norsk hjelp til å bearbeide traumer

På besøk i Norge er det nettopp verdien av utdanning hun vil snakke om.

Kjørte inn i hjertet

Hele livet har drømmen om en universitetsutdannelse drevet Hiva Mirkhan fremover. Hver gang hun ble slått i bakken av ytre omstendigheter, har hun reist seg og jobbet enda hardere for å nå målet.

11. september 2001 var et slikt slag. Da hun så de to flyene kollidere med tvillingtårnene på Manhattan, raste hennes egen drøm sammen med skyskraperne.

– Det var som om flyene kjørte inn i hjertet mitt, sier hun.

Hiva hadde nettopp fått bekreftet studieplass i USA, men skjønte at studenter fra Midtøsten nå ville få problemer.

– Det ble som jeg trodde. Jeg mistet sjansen, sier hun.

LES OGSÅ: Han ønsker seg bare til Vesten

Nesten ti år senere, i mai 2011, ble hun oppringt midt på natten av en venn som jobbet i det amerikanske forsvaret. Han fortalte at USA hadde drept Osama bin Laden.

Hivas første tanke var at hindringen er fjernet. Kanskje kunne hun få reise til USA og studere likevel?

– Jeg er en overlever, skrev Hiva Mirkhan da hun søkte om plass hos amerikanske universiteter. – Jeg er en som lykkes, selv når jeg står overfor det umulige, fortsatte hun.

De som kjenner henne, vet at dette ikke er skryt. Det er sant.

Flyktning

Hiva Mirkhan var bare seks år da familien måtte flykte fra Nord-Irak til Iran for å unngå Saddams angrep. Hun husker at hun irriterte seg over at hun måtte gå med hijab og lange, heldekkende klær i Iran, mens brødrene kunne kle seg som vanlig. De lange gevantene var umulige å leke i.

– Jeg ønsket at jeg var gutt, så jeg kunne kjempe for landet mitt med peshmergaen, men mor og far trøstet og sa at jeg kunne hjelpe landet mitt ved å studere hardt.

REPORTASJE: Siste skanse mot Islamsk Stat

Hun forteller også om en onkel som oppmuntret henne. Han sa at pennen skulle være hennes våpen og minnet henne på Indira Ghandi og Benazir Bhutto, store kvinner som ledet sine land.

– Men jeg har ikke noe land, svarte Hiva.

Bombet

Hun forteller om svært vanskelige år på flukt i Iran. Faren var borte fra familien i lange perioder for å slåss med de kurdiske styrkene, og familien hadde lite å klare seg med. Hun var bare elleve år gammel da hun begynte å selge smykker for å spe på familieøkonomien.

– Jeg arbeidet som en voksen kvinne om sommeren og gikk på skole om vinteren, forteller hun.

Selv i Iran klarte Saddam Hussein å angripe kurderne. Hun kan når som helst gjenkalle minnene fra den forferdelige dagen da Saddams styrker bombet gymnaset hennes i Urmia under krigen mellom Iran og Irak. Synet av de døde kroppene til klassekameratene vil alltid være med henne.

Politikeren våknet

Gulfkrigen i 1991 ble et vendepunkt for de irakiske kurderne. Etter denne krigen proklamerte USA, Storbritannia og Frankrike en fly-forbudssone i Nord-Irak for å beskytte kurderne. Dette dannet grunnlaget for det kurdiske selvstyret.

For Hiva betydde det at hun og familien endelig kunne flytte hjem til huset sitt i Erbil. Da var hun blitt en ung kvinne på 18 år som hadde begynt å interessere seg for politikk. Hun var inspirert av kurderlederen Leyla Zana i Tyrkia som samme år lagde skandale da hun snakket kurdisk i det tyrkiske parlamentet.

Hiva lovet seg selv å være sterk og arbeide hardt for landet sitt, akkurat som Leyla Zana. Og fordi landet trengte økonomer, og onkelen sa at det var lurt, begynte hun å studere økonomi på et kurdisk universitet i Erbil.

Det var likevel vanskelig å konsentrere seg om studiene. Hverdagen var preget av konflikten mellom de to store, kurdiske partiene, PUK og PDK. Siden hennes egen familie hadde nære bånd til PDK, var huset deres stadig beleiret av PUK-agenter. En av vaktene ble skutt. For å redde livet, måtte familien flykte fra Erbil og Hiva avbryte skolegangen.

Da FN noe senere fikk forhandlet frem en avtale mellom partene, kunne hun fortsette studiene, men konflikten preget fremdeles skoledagen. Hiva sto bare noen meter i fra den dagen en av lærerne ble skutt. Hun gikk i stadig frykt for å bli PUK-tilhengernes neste offer.

– Til tross for alle hindringene fikk jeg til slutt min grad i økonomi, forteller hun. Da var hun den første kvinnen i sin stamme som hadde universitetsutdannelse.

Kvinnekamp

Hiva var ennå ikke i mål. Motivert av et inderlig ønske om å hjelpe landet sitt, som kanskje bare den som har levd som flyktning uten land kan forstå, ville hun dra utenlands for å få en høyere universitetsutdannelse. Så ville hun reise hjem for å bygge Kurdistan.

– Problemet var at ingen land ville ta imot studenter fra Midtøsten. De mistenkte oss for å ville flykte fra regionen.

Hendelser som terrorangrepet 11. september og den voldsomme flyktningstrømmen som kom i kjølvannet av invasjonen i Irak i 2003, gjorde det enda vanskeligere å få universitetsplass.

Hiva døyvet skuffelsen i hardt arbeid. Blant annet engasjerte hun seg politisk for å bedre situasjonen for kvinner og barn og samlet underskrifter for å få vedtatt viktige lovendringer. Én av endringene resulterte i strengere straff for æresdrap. En annen fikk slutt på at kvinner måtte få tillatelse fra en mannlig slektning for å få pass.

Drøm blir virkelighet

Hun hadde fremdeles et inderlig ønske om å studere, men begynte også å se for seg en fremtid som politiker. Et sete i parlamentet ville gi henne en sterkere stemme i det kurdiske samfunnet – og større mulighet til å få gjennomført endringer.

I 2008 stilte hun til valg for første gang. Hun tapte på målstreken. Hiva gjorde som så mange ganger før: Hun la skuffelsen bak seg, brettet opp ermene og fortsatte å jobbe hardt.

Tre år senere får hun sjansen hun har drømt om hele livet. Hun har fått plass ved et introduksjonsprogram på et amerikansk universitet.

Deretter er planen å studere politikk. I inntakskomiteen forteller de at de gråt da de leste søknaden hennes.

– Det er ikke noe spesielt med min historie, sier hun. I Midtøsten lever jeg som en «dronning». Dere skulle komme og se hvordan vanlige kvinner lever.

Det er disse kvinnene Hiva vil være en stemme for. Hennes mål i livet er å være en stemme for de stemmeløse.

Folkevalgt

I 2011 reiser hun til USA for å studere. Innføringskurset i engelsk går strålende. Hun gjør store fremskritt på kort tid, men hun føler ingen ro. Hjemme i Kurdistan nærmer det seg valgkamp. Hun vil miste valget hvis hun blir værende i USA. Plikten og kjærligheten til Kurdistan vinner. Hun skrinlegger drømmen om høyere utdannelse og reiser tilbake. I september 2013 ble hun innvalgt i det kurdiske parlamentet.

Fremdeles er Hiva Mirkhans dager fylt av hardt arbeid. Hun er engasjert i kvinnespørsmål, forbedring av skattesystemet og landets store sikkerhetsutfordringer. Men det som kanskje ligger politikerhjertet hennes nærmest, er utdanningsspørsmål.

– Vi må satse på utdanning. Det er en forutsetning for at landet og menneskene kan vokse, sier hun.