En attpåklatt til velsignelse

Februar 2007: Marianne Juvik Sæbø står på en scene i Bergen og flirer. Ikke sånn åpenlyst så alle kan se det, men forsiktig for seg selv. Hun synger Grieg med Universitetets symfoniorkester og bærer på en hemmelighet så overveldende at hun må, ja, rett og slett flire.

Hun har følt seg så kvalm og uvel den siste tiden. En stund var hun i tvil om hun kunne gjennomføre konserten. Fem minutter før hun styrter ut av døren på vei til konsert, tar hun en graviditetstest, bare for å være sikker. Og plutselig sitter hun der på badekarkanten med en test som viser to blå streker. Testen er positiv. Der er ingen tvil. Hun er gravid. Hun som er mor til to gutter på snart 14 og 11 år og som trodde tiden som småbarnsmor var over.

Ektemannen Nils Arne blir så paff at han siger ned i en stol i stuen. Paralysert. Uten et ord.

Selv må Marianne ta seg sammen og fokusere på konserten, men mens hun står der på scenen slår tanken inn hele tiden:

«Jeg er gravid».

Konserten går inn i en avdeling med stoff fra Haugtussa. Idet Marianne synger om Veslemøy, tenker hun «Hvis det blir en jente, kan det kanskje bli en Veslemøy?»

Når Marianne kommer hjem fra konserten, sitter Nils Arne fremdeles i den samme stolen.



Takknemlighet

Februar 2008: Tre måneder gamle Veslemøy ligger og pludrer fornøyd hjemme i Krokåsvågen på Askøy. Ved siden av sitter mamma Marianne og kjenner en dyp takknemlighet fordi livet er så godt.

Klokken er halv tolv på formiddagen, og mor og datter har nettopp stått opp. De har unnet seg en rolig formiddag etter heisaturen i tett snøvær til en opptreden i Sunnfjord dagen før. Marianne sang på en jubileumskonsert til komponisten Kjell Ivar Aase. Veslemøy var med og ble ammet mellom orkesterprøver og stemmeprøver. Under selve konserten ble hun trillet rundt av konen til organisten. Slik er det å ha en mamma som er profesjonell sanger.

Da Marianne skjønte at hun ventet barn, visste hun at det måtte ryddes plass i avtaleboken. I hennes bransje er avtalene gjerne plottet inn flere år i forveien.

– Jeg ventet i tre måneder, til jeg var trygg på at graviditeten gikk godt, før jeg tok de nødvendige telefonene for å få avlyst og flyttet konserter, forteller Marianne.

– Da ringerunden var gjort, begynte jeg å glede meg til babyen.



Litt rart

– Hvordan opplevde du å bli mor igjen, elleve år etter at yngstemann ble født?

Marianne har gått til og fra på kjøkkenet for å lage istand formiddagsmat. Hun har satt frem rundstykker og pålegg, dekket på med de store rause, yndlingskoppene sine og fylt varmt vann og kaffe i presskannen.

Nå stopper hun opp, trekker pusten og tenker seg godt om. Hun forteller at hun noen ganger stopper opp, kikker forundret på babyen og tenker «Hun er vår. Det er faktisk sant. Vi skal ikke levere henne tilbake til noen.»

– Og samtidig er det som om hun alltid har vært hos oss, smiler Marianne.

Hun innrømmer at det er litt rart å være småbarnsmor igjen.

– Vi hadde jo kommet over i en annen fase. Nå starter vi litt på nytt. Men ikke helt på nytt, for guttene er blitt store og hjelper til. Og selvsagt er det litt styr når jeg skal på øvinger og må pakke bleier og utstyr. Kanskje gulper hun akkurat når jeg skal ut døren, og så blir vi forsinket.

– Men det er ikke blitt så rart som jeg ventet det skulle bli, og jeg har mye mer overskudd enn jeg hadde trodd på forhånd, fortsetter Marianne, som er glad fordi datteren sover godt om nettene.

Veslemøy klynker litt og blir tatt opp på armen. Moren lar blikket hvile på det lille ansiktet.

– Hun er en stor velsignelse. Å bli vekket om morgenen av en baby som er et eneste stort smil, som viser en slik hengivenhet og spontan glede; det er fantastisk å få oppleve.

– Små barn har en slik uberørt og åpen skjønnhet. De har en slik nyfikenhet, slike gnistrende øyne. Man ser nesten aldri så gnistrende øyne på voksne som på babyer. Det er som om de små barneøynene speiler Guds himmel.



Safarien røyk

Fra kjøkkenvinduet har vi utsikt til guttenes høner som tripper rundt på tunet. Knut Sondre (15) og Vegard (11,5) selger frittgående egg til mormor og en utvalgt kundekrets. Hønenenes kakling blander seg med Nils Arnes hammerslag. Han har en måneds farspersmisjon for tiden og er i full sving med å bygge på huset, slik at Veslemøy kan få eget rom når hun vokser til.

– En kamerat sa at det ble en dyr baby, men vi mener hun er verdt hver krone, ler moren.

Resten av permisjonstiden skal pappaen være 20 prosent hjemmeværende, slik at Marianne kan fortsette å synge.

– Jeg trenger å holde stemmen i form, og det er vanskelig å motivere seg til å øve hvis jeg ikke har konserter å øve frem mot.

Over formiddagsmaten forteller hun hvor godt det har vært for familien å få den lille babyen.

– Hun har ført så mye fint med seg. Det høres nesten litt rart ut, men vi er blitt knyttet enda tettere sammen. Ikke minst gjorde ventetiden noe med oss. Vi har hatt så mange gode samtaler, ofte med utgangspunkt i henne.

Marianne forteller at sønnene ble elleville av begeistring da de fikk vite at de skulle bli storebrødre.

«Yess! Endelig!» sa eldstemann Knut Sondre. «Er det virkelig sant?» sa Vegard, men så ble han stille. Familien hadde jo spart i flere år for å reise til Afrika på safari.

Med et sukk innså han at safarien røyk, i hvertfall i denne omgang.

Det første guttene spør etter når de kommer hjem fra skolen, er lillesøsteren.

– Hun er en heldig liten dame som får mye oppmerksomhet, smiler Marianne. Hun vet hva hun snakker om. Selv vokste hun opp som yngst av fem søsken, med en storebror som var 17 år eldre.



Tett på livet

Marianne Juvik Sæbø føler at hun kommer tett på livet i denne tiden når hun er hjemme med babyen.

– Livet stopper litt opp og jeg tar det mer inn over meg. Når jeg ser på nyhetene tenker jeg på hva folk må gjennomgå av tragedier, og at mange små må vokse opp med fattigdom og utrygghet. Og så tenker jeg på hvor godt jeg selv har det.

– Jeg blir ærbødig overfor skaperverket. Når du tenker på hvor mye som kan gå galt, er det utrolig at så mange blir født friske. Hver enkelt baby er et genuint lite kunstverk, sier hun og forteller at det var dramatisk en stund da Veslemøy ble født. Babyen hadde navlesnoren rundt halsen. Hun var blå da hun endelig kom ut og ville ikke trekke pusten med det samme.

Heldigvis gikk alt godt.

– Jeg tenker også på alle som velger å ta bort babyene de bærer. Nå kan det sikkert være mange grunner til at kvinner velger å ta abort – men jeg tror at mange, hvis de bar frem barnet, ville opplevd at det som var av utfordringer ikke var større enn at de var overkommelige, og at de var verdt det.



Trygghet og kjærlighet

Veslemøy sitter på fanget, strammer fingrene rundt en bomullsklut og følger morens rundstykke med våkne øyne.

– Hva ønsker du som mor å gi barna dine?

– Nøkkelordene må bli trygghet og kjærlighet. Jeg ønsker at barna skal vokse opp i et trygt hjem der det er stabilitet og godt å være, og at de skal få med seg noe av det grunnleggende for å klare seg resten av livet.

– Jeg har ingen ambisjoner om hva de skal bli, men jeg håper at de får oppfylt drømmene sine. Jeg vil støtte dem og fortelle dem at de kan få til nesten hva det skal være, bare de er villige til å jobbe for det. Og samtidig håper jeg at de kan ha en så sterk trygghet at hvis livet ikke går slik som de har tenkt, så skal de ha styrke til å takle dèt også.

Marianne håper også at hun kan være med og gi barna et naturlig forhold til troen.

– Både jeg og mannen min har opplevd at troen er en fantastisk kraft i hverdagen. Troen gir mening og retning, både for livet her og det neste livet, sier hun og forteller at hun opplever at troen fungerer som et lim, både i parforholdet og i fellesskapet med andre.

– Å ha et kristent fellesskap i en bibelgruppe og med kristne venner er utrolig berikende. Jeg håper at barna skal få med seg disse verdiene her hjemme. At vi kan gi videre det som har vært godt for oss.



Mormor møtte Jesus

– Søndag er morsdag. Hvilke minner har du fra din egen mor og bestemødre?

– Mor var alltid der. Vi hadde gård og jeg fikk være med henne i fjøset og ute på markene. Hun var også sydame og satt hjemme og sydde. Hele tiden mens hun jobbet, så sang hun. Jeg tror jeg har fått mye sang fra henne.

Oppe i lia bak barndomshjemmet bodde farmor.

– Hun var en slik gammel bestemor med kjole og forkle og dult i nakken. Også hun var en som alltid var der - og som alltid serverte saft og kjeks når vi kom innom.

Mormoren som bodde i nabobygda hadde et stort hjerte for misjon. Når barnebarna hadde vært på basar uten å vinne noe, leitet hun frem ting fra skuffer og skap og laget sin egen basar hjemme i stua – slik at alle skulle få vinne og ingen være lei seg.

Sitt sterkeste minne har Marianne fra kvelden da mormor døde.

– Mormor hadde hatt slag og slet med astma. Den natten hun døde, var jeg på besøk hos henne. Mormor ble dårlig og kom inn på rommet mitt. Hun hev etter pusten, men plutselig ble hun helt rolig og hele ansiktet hennes lyste opp.

«Å, Jesus!» sa hun. Så sank mormor sammen på sengen min og døde.

Marianne var bare ti år gammel da dette skjedde, men forsikrer at hun ikke ble redd.

– Jeg er sikker på at Jesus kom mormor i møte. Å se ansiktet hennes lyse opp på denne måten, var en opplevelse så sterk at jeg har båret det med meg hele livet. Det var en slik fred som omgav henne før hun seig sammen. En slik fullstendig ro.

– Denne opplevelsen gjorde at jeg aldri har tvilt på at Gud finnes, at Jesus er en levende person og at vi skal få møte ham igjen. Jeg husker at mor og de andre gråt og sørget. Da kunne jeg som liten jente trøste dem. «Hvorfor gråter dere? Hun er jo hos Jesus,» husker jeg at jeg sa.

– En slik enkel tro håper jeg at jeg kan få gi videre til barna mine.