Ekteskapets frontkjemper

Siden 1995 har Jan Harsem drevet selvstendig virksomhet som informasjonsansvarlig for en rekke bransjeforeninger og ideelle formål. I fjor påtok han seg informasjonsansvaret for Nordisk nettverk for ekteskapet.

– Oppdraget er å sikre at utbredte og legitime holdninger i det norske samfunnet har en kanal inn i det politiske miljøet, sier Harsem om informasjonsjobben.

Man skulle nesten tro det var en folkelig og populær oppgave å fronte «legitime holdninger», men han har fått erfare at det koster personlig å påta seg oppdraget. Han og Nordisk nettverk for ekteskapet er blitt en viktig motvekt til homolobbyen som er tungt inne i de innerste politiske kretser.

Sammenlignet med homolobbyen, som har sugerør ned i statskassen, driver Nordisk nettverk for ekteskapet uten offentlige tilskudd

– Takket være frivillige gaver så holder vi det i gang, sier han beskjedent. På tross av sterke interesseorganisasjoner og homonettverk i flere av de politiske partiene klarer Jan Harsem og nettverket å bite fra seg.

Det har ikke gått upåaktet hen hos motparten. I siste nummer av homoavisen Blikk blir han sammen med Nina Karin Monsen hengt ut som marginal og gærning.

– Det er drøyt at jeg utsettes for slik omtale på bakgrunn av at jeg målbærer argumenter for å bevare de rettslige rammebetingelser for familien, ekteskapet og barns rettigheter som gjelder i dag, sier Harsem.



Medievant

For mange er Jan Harsem et helt nytt ansikt i media, men 47-åringen har vært i mediene en rekke ganger tidligere. I kristenmedia vil mange kjenne ham igjen som talsmann i stiftelsen KRAFT, en paraplyorganisasjon som arbeider for kristne rusinstitusjoner. I fjor høst var han invitert som gjest i NRK P1s «Det tror jeg på».

Likevel er det en sak som har preget han mer enn noen annet; «Scandinavian Star» ulykken som kostet 160 mennesker livet. Jan Harsem var på vei til påskeferie med sin gravide kone og halvannet år gamle sønn. Hans kone omkom, mens Harsem og sønnen hans overlevde den fatale ulykken.

Brannen på Scandinavian Star førte til medieoppslag over hele verden og Jan har fått anledning til å gjøre seg noen tanker om hva slik oppmerksomhet kan bety på godt og ondt.

– Umiddelbart ligger det en skepsis i mennesket mot å gå offentlig ut med sterke private følelser. Mennesker må få slippe å føle at de blir brukt av journalister som bare ønsker sterke oppslag. Samtidig har media en viktig funksjon i å formidle kontakt mellom de som er rammet og samfunnet rundt, hvis det gjøres med respekt og seriøsitet. I ettertid ser jeg også medienes store betydning i å sikre kritisk innsyn i bakenforliggende årsaksforhold, nyanserer Harsem.



Samfunnssikkerhet

Ulykken om bord i Scandinavian Star gjorde at han ble opptatt av samfunnssikkerhet. Sammen med 483 mennesker fikk han oppleve hvor hjelpesløs man kan føle seg når et skip begynner å brenne langt til havs. Båt og mannskap skulle vise seg å være lite forberedt på brann. Det var natt og familien Harsem lå og sov da kona, Christine, våknet:

«Jan, det brenner. Du må ta Halvor!»

– I det fjerne hørtes rop og løpende mennesker, mens jeg selv forsøkte å komme ut av søvnen. Kona gikk ut av lugaren. Vi ventet Halvors lillebror den sommeren. Hun kan ikke ha visst alvoret i situasjonen - for da hadde hun aldri gått ut før Halvor og meg, sier Harsem.

Bare uker før båtturen hadde familien opplevd at brannalarmen gikk hjemme i blokken der de bodde, så det var ingen grunn til å tolke situasjonen som katastrofal.

– Jeg dro på meg en dongribukse, løftet Halvor opp i armen og gikk ut i korridoren. Jeg hadde ingen forståelse av hva som foregikk. Klokken var antakelig rundt halv tre. Fra dyp søvn skjedde en overrumplende omstilling til erkjennelse av at det kunne være slutten.

– Jeg kan ikke forklare hvordan jeg kom ut på akterdekket, sier Harsem, som forteller at røyken var så tett at man ikke så noen ting.

– Min første reaksjon på akterdekket var at Christine ikke var der, men også sjokket over hvor få som var samlet. Tung, svart røyk fosset ut av alle åpninger, bak ytterveggene hørtes kraftig lyd av den ødeleggende ilden på innsiden, erindrer Harsem fra de dramatiske timene.

Denne kvelden hadde han selv lest fra Lukas kapitel 12 før han la seg, blant annet lignelsen om han som bare ville samle sitt gods:

– Men Gud sa til ham: – i denne natt kreves din sjel. Og senere i det samme kapitelet:

«Frykt ikke du lille hjord, det har behaget deres far å gi dere riket... »

– Det ordet grep meg sterkt...bare få timer før det skulle prøves gjennom ild.



Engasjert kristen

Jan er oppvokst i et hjem med respekt for Gud og kristendom.

– Jeg ba kveldsbønn før jeg la meg om kvelden. På barneskolen likte jeg godt kristendomstimene med bibelhistoriene, erindrer Jan.

Men han var ikke del av noe kristent felleskap på den tiden. Først som 18-åring tok han steget.

– Vi hadde noen naboer som hadde fått et sterkt møte med Gud. Etter hvert ble faren min trukket med i dette. Senere ble jeg invitert med på et lite husmøte. Her fikk jeg høre Leif Holstad vitne. Mot slutten kom utfordringen om å ta imot Jesus og bli en kristen, sier Jan som forklarer at det var en lengsel som ble møtt denne sommerkvelden i 1978.

Over 20 år senere fikk Jan anledning til å fortelle Holstad hvor stor betydning denne talen hadde i Jans liv.

– Jeg var i et møte hvor også Holstad var til stede – jeg benyttet da anledningen til å fortelle ham at vitnesbyrdet i 1978 hadde forandret mye i mitt liv.

Gjensynet i 2002 førte til at Jan selv ble ansatt som medarbeider i Maritastiftelsen som ledes av Holstad.

– Etter en tid i Maritastiftelsen ble jeg engasjert i Stiftelsen KRAFT, en paraplyorganisasjon hvor både Maritastiftelsen og flere andre kristne rusinstitusjoner er med.



Liker papirarbeid

Som ung var Harsem med i Natur og Ungdom og Unge Venstre. Miljøet og naturen har en tiltrekningskraft på ham. Her har han mange ganger kunnet hentet krefter når han opplever motbakker. Gå ut i kveldsluften og kjenne at han lever.

– Fysisk aktivitet er ikke å forakte, det å gå eller jogge en tur er noe jeg har sansen for, sier han. På fritiden er det familien som kommer på førsteplass. Jan er gift og har en sønn på tre år og Halvor er blitt nitten.

Det er imidlertid ikke vanskelig å merke at han liker å snuse i dokumenter som andre helst vil slippe å lese. Med stor iver kaster han seg over paragrafer, lovtekster og definisjoner. Spørsmål rundt ekteskapsloven møter han ut fra et rasjonelt plan. Lovendringen er noe som angår også de som ikke er kristne påpeker han.

– Stortinget er i ferd med å vedta en reform av et omfang som går betydelig utover det noe politisk parti hadde programfestet før valget i 2005. Heller ikke Soria Moria erklæringen har programfestet det omfanget som nå foreligger, påpeker han.

– Særlig tas det lett på at relasjonen barn – foreldre først og fremst er forankret i biologisk slektskap. Det er ubegripelig at den prinsipielle refleksen ikke er mer aktiv i de politiske partiene, påpeker han.

Jan innrømmer overfor Dagen Magazinet at utfordringer trigger ham.

– Jobben min består først og fremst i å gripe kjernen i problemstillinger. Budskapet jeg skal arbeide med må tydeliggjøres. Dernest kartlegges aktører og prosesser som setter rammebetingelser for saken. I neste omgang handler det om å gå i dialog med disse aktørene og prosessene. Dette er min enkle modell for lobbyvirksomhet, forklarer han.

– Det kan virke som om du trives med å grave deg ned i papirer?

– Ja, jeg gjør faktisk det, smiler han.