«Du skal holde deg unna henne»

Den ellers så sindige misjonæren ble svært sint, da han ble kjent med at datteren var blitt utsatt for overgrep på internatet i Taiwan. I brevs form krevde han at overgriperen skulle holde seg unna datteren.

Torsdag for­klar­te faren til den over­g­reps­ut­sat­te kvin­nen seg i mi­sjo­nær­barn­retts­sa­ken i Stav­an­ger ting­rett.

Før han star­tet sin for­kla­ring, kom han med en er­klæ­ring der han sa til ret­ten og til­hø­rer­ne «jeg må få pre­si­se­re at jeg er her pri­mært som hen­nes far og mot­vil­lig som tid­li­ge­re mi­sjo­nær».

Ad­vo­kat Chris­ti­an Lun­din, som re­pre­sen­te­rer Fri­kir­ken og Norsk Lu­thersk Mi­sjons­sam­band har i sine spørs­mål til vit­ne­ne vært opp­tatt av å skil­le mel­lom for­eldre­an­sva­ret og an­sva­ret mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne hadde over­for barna på sko­le­ne i ut­lan­det.

I ret­ten tors­dag be­skrev kvin­nens far en si­tua­sjon der de opp­lev­de å bli truk­ket mel­lom for­vent­nin­ger fra mi­sjons­or­ga­ni­sa­sjo­nen, kol­le­ga­er og fa­mi­li­ens behov.

- Hva gjor­de dere for å iva­re­ta barna, spur­te mi­sjo­nens ad­vo­kat Chris­ti­an Lun­din?

- Inn­til det mot­sat­te var be­vist, tenk­te vi at barna grei­de seg. Vi fikk for­sik­rin­ger om at mi­sjo­nens sko­ler ville ta an­svar for at barna hadde det bra. Det var reg­ler for hvor ofte de kunne komme hjem. Vi for­eld­re for­søk­te å komme innom sko­len så ofte vi kunne, for­tal­te han til ret­ten.

- I dag ser vi at vi burde ha luk­tet noen lun­ter om at barna ikke hadde det så bra som vi trod­de. Jeg kan ikke si at jeg tenk­te på noe da. Mi­sjo­nen sa de skul­le ta vare på barna, så vi reg­net med det.

Sinne

«Vi vet noe du ikke vet, og nå kla­rer vi ikke holde på det len­ger. Vår søs­ter har be­trodd oss at hun har blitt mis­brukt på in­ter­na­tet. Vi kan ikke si nøy­ak­tig si hva som har skjedd, men vi vet at det har skjedd noe som ikke skul­le ha skjedd.»

Denne be­skje­den fikk faren noen år etter at de var flyt­tet til­ba­ke til Norge.

- Jeg er ikke snar­sint, men da kjen­te jeg at jeg ble ra­sen­de, for­tal­te den tid­li­ge­re mi­sjo­næ­ren til ret­ten.

- Jeg skrev brev til ham og for­tal­te at vi var blitt kjent med over­gre­pet. Det ble noen saf­ti­ge brev, og etter hvert te­le­fon­sam­ta­ler. Uten å gå i de­tal­jer er­kjen­te han over­gre­pet, men ba­ga­tel­li­ser­te saken, sa faren.

Faren hev­det at den an­sat­te i Fri­kir­ken sa han «for­søk­te å hjel­pe henne».

- Jeg svar­te han at «om hun har kom­met til deg med en byrde, og så har hun kom­met ut med en ti gan­ger så stor byrde».

Kvin­nen selv, som på dette tids­punk­tet var en ung­dom, øns­ket ikke å snak­ke om over­gre­pet, noe faren re­spek­ter­te. Faren krev­de en er­kjen­nel­se fra den an­sat­te, og han gikk til Norsk Lu­thersk Mi­sjons­sam­band der saken ble lig­gen­de i ett år før de tok saken vi­de­re.

- Jeg fikk først vite at det var en en­gangs­hen­del­se, og tenk­te med meg selv «gjev det var så vel», sa han til ret­ten. Om­fan­get som hun hev­der å ha blitt ut­satt for, ble han først kjent med da retts­sa­ken star­tet.

Mi­sjo­nær­kall

Faren be­skrev hvor­dan hans egen frel­ses­opp­le­vel­se gjor­de at han fikk lyst til å drive mi­sjon. «Det er en men­neske­rett å høre evan­ge­li­et», sa han til ret­ten. Sam­ti­dig var det vans­ke­lig å endre kar­rie­r­evei un­der­veis i livet.

- Det er ikke så mye annet man kan bruke fire år på mi­sjons­sko­le og to år ki­ne­sisk språk­un­der­vis­ning til, sa han til ret­ten.

I flere ulike pe­rio­der var de ute på mi­sjons­fel­tet. I den siste pe­rio­den ble for­eld­re­ne ofte møtt av over­gri­pe­ren da de kom på besøk. Han for­tal­te, iføl­ge fa­rens for­kla­ring i ret­ten, at dat­te­ren hadde det vans­ke­lig - men at han tok seg av saken.

- I etter­tid ser vi at det hadde vært bedre om han hadde in­volvert oss for­eld­re i stør­re grad.

Dagen