Drapsstruet for kamp mot ekstremisme

Haras Rafiq (49) ble trukket mot radikal islam etter at faren døde. Nå jobber han for å stoppe radikalisering av britiske muslimer.

Sentralt i London holder tenketanken Quilliam Foundation hus. Adressen blir ikke oppgitt på internett. Rafiq ønsker heller ikke at den ikke blir kjent gjennom en norsk avis.

– Den bilen har stått parkert der hele uken. Det liker jeg ikke, sier han da vi skal ta bilder på fortauet utenfor kontorene som har bombesikre glass. Han ber om at bakgrunnen på bildet ikke gjør huset gjenkjennelig. I 2006 mottok han sin første drapstrussel. Arbeidet til det som trolig er verdens første tenketank mot radikalisering av muslimer, er ikke populært i alle kretser. Flere av kollegene hans har gjort liknende erfaringer. En av dem har også gjort tjeneste som islamistisk kriger i Afhanistan.

Innsatsen til Quilliam er ikke aktuell bare for Storbritannia. For mange land i Europa er ekstrem islam en hodepine, noe som ikke minst kom brutalt til uttrykk i Frankrike onsdag i forrige uke.

Navnet sitt har tenketanken hentet fra William Henry Quilliam (1856–1932). Han ble oppdratt som metodist, men konverterte til islam etter en reise i Marokko på slutten av tenårene. Han ble den første som grunnla en moské og et muslimsk senter i Storbritannia.

Religion mindre viktig

Den korrekt britisk antrukne Haras Rafiq virker til å ha gjort det britiske mottoet under andre verdenskrig til sitt eget: «Stay calm and carry on».

Foreldrene hans kom til England fra Pakistan på 1950–tallet, da britiske grenser sto vidåpne for innvandrere fra tidligere koloniland. En onkel hadde immigrert allerede på 1920–tallet.

– Vi definerte oss ikke ut fra religion. Hvis noen ikke likte oss, kalte de oss «pakkis». I min ungdomstid definerte folk identiteten sin mer med for eksempel punkrock og motstand mot atombomben, forteller han.

Følte savn

Da han var tidlig i 20–årene kom livet til å ta en uventet vending for hans egen del. Det skjedde etter at faren hans døde.

– Jeg merket at jeg ønsket han hadde vært en bedre muslim, sier Rafiq.

I søken etter en større religiøs oppriktighet, fant han tak i det som var lettest tilgjengelig – bøkene til islamister som indisk–pakistanske Sayid Abul Ala Mawdudi (1903–79) og egyptiske Said Qutb (1906–66). Disse forfatterne har hatt stor betydning for radikalisering av muslimer i Vesten. I kontrast til det de oppfatter som vestlig dekadens, beskriver de en ren og radikal form for islam som svar på samfunnets og enkeltmenneskets utfordringer.

– Det de skrev, ga mening for meg. Deres rasjonelle og intellektuelle argumenter samsvarte med mine behov, sier han.

Overrasket av datter

I motsetning til mange andre, ble fascinasjonen for islamismen kortvarig. Den førte aldri til noe organisert engasjement. Han tok økonomisk utdannelse og jobbet i næringslivet. For ti år siden ble han imidlertid slått av forundring da hans den gang sju år gamle datter erklærte at hun ikke ville være muslim.

– Jeg spurte henne hvorfor. Hun svarte at muslimer dreper og brenner, forteller han.

På tv hadde hun sett aggressive mennesker som brente plakater av George W. Bush og Tony Blair. Og slik ville hun ikke være. Det fikk Rafiq til å spørre seg hvordan andre tenker om islam og muslimer. Selv hadde han vokst opp med en form for islam som ikke så noen motsetning mellom å være muslim og brite.

Resultatet ble at han begynte å jobbe mot radikalisering av muslimer på heltid.

Ingen utfordring

For å forstå hvorfor noen britiske muslimer blir radikalisert, mener han det er noen sammenhenger som må på plass.

For det første påpeker han at den store bølgen av muslimer som kom etter andre verdenskrig, i overveiende grad var økonomiske flyktninger som søkte et bedre liv i Storbritannia. På 1980–tallet begynte det å komme islamistiske politiske asylsøkere.

– Det var rett å gi dem asyl, for de var truet med dødsstraff, sier Rafiq.

Men han påpeker at flere av disse sto for en streng og tradisjonsbundet form for islam, kjent som wahabisme, som også er statsreligion i Saudi–Arabia.

– I flere tiår har disse kunnet spredt tankene sine. Ingen har utfordret ideene om en islamsk stat, sier Rafiq.

Han mener det har ført til at mange unge muslimer i Stor­britannia ikke kjenner noen alternativ forståelse av islam som lar seg forene med en moderne vestlig stat.

Krisetid

Når man så undersøker hva som skjer med mennesker som blir radikalisert, mener han det er et mønster at det alltid begynner med en personlig krise.

– Og ærlig talt: Hvilken ungdom opplever ikke en personlig krise? spør han.

– Du kan ikke se noen finne veien inn i jihadismen uten at de ser etter noe som framstår som en løsning på et opplevd problem, mener han.

Drømmen om å etablere kalifatet, rense islam for halvhjertede troende eller slå tilbake krigen mot terror kan være ytre motivasjon.

– De vil spre kalifatet over hele verden og gjenvinne islams tapte ære. Og de vil viske Israel av kartet, påpeker han.

Men for dem som lar seg rekruttere til terror eller krig i Syria, mener han ubalanse i ens egen mentale helse kan være en sterkt medvirkende årsak.

– Én påstand som ikke er sann, er at de er uutdannede og uintegrerte, sier han.

Så ingen hijab

Fra hans egen ungdomstid på 1970–tallet mener han det er skjedd noen avgjørende endringer i det britiske samfunnet som gjør at opprøret kommer til uttrykk på en annen måte.

– Den gangen var samfunnet med blandet. Muslimer bodde ikke i enklaver, og vi gjorde opprør mot det etablerte, sier han. Dermed påpeker han at de sånn sett ikke skilte seg særlig fra andre ungdommer.

– Jeg så ikke en hijab eller niqab før jeg fylte 18 år. Nå er det et politisk signal å gå med et slikt plagg. Som ungdom kledde jeg meg som alle andre, og musikk var mitt utløp for opprør, sier han.

Var på strippeklubb

Samtidig påpeker han at det ikke er lett å sette de radikale islamistene på formel. Alle er ikke nødvendigvis like «fromme» etter tradisjonelle islamske standarder.

– ISIL bruker hip hop–musikk for å trekke til seg unge mennesker, sier han.

Grunntanken er at målet helliger midlet.

– Fra deres perspektiv er det greit å gjøre alt som hjelper jihad, sier han.

– Noen av dem som sto bak terrorangrepene mot USA 11. september 2001 var på strippeklubb i forkant av angrepene. Men det gjorde ikke noe, sier han, og viser til en tanke om at dåden oppveide for en mindre synd.

Gjensidig næring

I Storbritannia mener han jihadistene har mål om å bygge mest mulig kapasitet og skaffe seg institusjonell og finansiell støtte for å nå målene om islamisering. Selv om han poengterer at de utgjør et lite mindretall av britiske muslimer, mener han de kan bli et betydelig problem for samfunnet.

– Det er også en sammenheng mellom islam og ytre høyre–kreftene. De lever av hverandre, sier han.

Desto viktigere mener han det er å arbeide aktivt for å imøtegå ideene til de radikale islamistene. Ikke ved å forby dem å fremme meningene sine, men ved å spille på lag med moderate krefter. Blant annet mener han det er avgjørende at unge mennesker får kjennskap til andre måter å ta sin muslimske tro alvorlig enn islamistiske og potensielt voldelige varianter.