De tøffeste gutta...
... er ikke lenger de sterkeste. Nå skal guttene være greie og snakke om følelser, viser ny forskning.
En fersk undersøkelse gjort av sosialantropolog Stian Overå ved Universitetet i Oslo viser at gutter snakker mer om følelser og utseende nå enn tidligere.
- Gutter har ikke gått fra å være slemme til å bli snille, men sammenlignet med tidligere klasseromsforskning har det skjedd en endring i forhold til hvordan gutter forholder seg til det emosjonelle, sier Overå.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Sosialantropologen fulgte elever i alderen 6-12 år gjennom et helt år. Oslo-skolen var verken spesielt preget av arbeiderklasse eller middelklasse. Omtrent 15 prosent av eleven hadde minoritetsbakgrunn.
Guttene i undersøkelsen snakket åpent og reflektert om personlig følelsesmessige forhold; om alt ifra jenter de var forelsket i, til ulike vanskeligheter i hjem- og skolemiljøet, og om deres aspirasjoner og engstelser for framtiden.
- Det er ikke dermed sagt at guttene nødvendigvis opplevde det enkelt å uttrykke sine tanker og følelser om livets opp- og nedturer, men mange av dem gjorde et helhjertet forsøk. Og når en gutt først åpent seg og fortalte noe personlig i intervjuene, fikk han støtte fra de andre, forteller Overå.
Til forskjell fra tidligere undersøkelser som tar for seg gutter i samme aldersgruppe var det ikke hardhet, aggressivitet og regelbrudd som preget guttenes samvær.
- Jeg vil beskrive guttenes samhandling som vennlig, inkluderende og humørfylt. Som for eksempel da de tok bilder i skolegården, snakket om jentene de møtte på leirskolen eller diskuterte musikk og tekniske finesser til bruk i presentasjonene. Det oppstod riktignok noen uoverensstemmelser guttene imellom, men det var i all hovedsak mot slutten av uken da stressnivået var i ferd med å bygge seg opp. Da var det guttene som kødda og ikke jobbet som fikk høre det fra de andre i gruppen. Empirien viser at også guttene snakker om personlig følelsesmessige forhold, sier Overå.
Undersøkelsen viste også at popularitet er viktig, men at det nå er sosial kompetanse som sikrer de høyeste poengene i konkurransen om å være populær. Fysisk styrke, ferdigheter i sport, merkeklær og materielle ting var også viktige, men de slo ikke den beste egenskapen av dem alle: Å være en bra fyr.
Men guttene i dag er også en del av den såkalt metroseksuelle trenden. Den forbindes ofte med utenlandske fotballstjerner som Cristiano Ronaldo og David Beckham, men også norske idrettsstjerner som Morten Gamst Pedersen og John Carew (fotball) og Christian Kjelling (håndball). Dette gir guttene en utfordring. Hvordan skal de finne den rette balansen mellom det som er guttete og det som er jentete?
- Ser vi guttenes situasjon under ett kunne for lite estetisering medføre anklager om å være barnslig, treig eller nerd, mens en for eksplisitt og markant vektlegging av utseende kunne medføre beskyldninger om å være femi eller homo. Denne balanseakten var krevende og ofte ledsaget av usikkerhet og engstelse for å bli satt i en av kategoriene, forteller Overå.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvor sikker kan vi være på at undersøkelsen viser en nasjonal trend? Hele svaret får vi sannsynligvis ikke nå. Men jeg bestemte meg for å komme litt nærmere.
Jeg dro til Bergen Kristne Grunnskole for å finne ut hvordan fire gutter i 7. klasse responderte på spørsmål om følelser. Svein, Alexander, Ben og Håkon trenger ikke mye betenkningstid. De svarer villig ja på spørsmålet om de kan tenke seg å bli med på en samtale om følelser, vennskap og hårvoks(!)
På et grupperom i tredje etasje i skolebygget på Bønes slenger de seg ned rundt et avlangt bord. De kjenner ikke til innholdet i den ferske undersøkelsen, men de kjenner skolen, seg selv - og hverandre.
- Hvilke faktorer er det som gjør en gutt blir populær på denne skolen? Er det kule klær, at en er morsom, at en er flink i fotball eller noe annet, eller at en er en grei fyr?
- Jeg vil si grei fyr. Det hjelper ikke å være god i fotball og så går du og sparker ned folk etterpå, sier Svein spontant.
De andre er enige.
- Utseende har ikke så mye å si, når man er grei blir man godt likt, sier Ben.
- Men noen jenter liker også at en ser kul ut, kommenterer Håkon.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Guttene rundt bordet har vært forelsket. Og lik gutten i undersøkelsen er de ikke flaue for å snakke om det.
- Innimellom snakker vi om sånne ting. Hvis du trenger noen å snakke med er det greit å ha en venn å snakke med, sier Alexander.
- En som man kan være åpen med. En som ikke sier det til andre, legger Ben til.
Ben og Alexander kan gjerne beskrive personen de er forelsket i for den andre, og så kan de hjelpe hverandre å få kontakt.
- Dessuten har vi «NSP», skyter Svein inn.
- Hva for noe?
- NSP. Det betyr nøtt, sannhet eller prosent.
Nøtt, sannhet eller prosent går i korte trekk ut på at man ber en kompis å velge mellom de tre. Hvis han velger nøtt, må han gjøre det han blir bedt om, velger han sannhet, må han fortelle sannheten. Velger han prosent må han fortelle hvor mye prosent han liker en konkret person som blir nevnt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Det betyr at vi kan gå til den personen han liker og spørre om det samme, og da får vi vite hvor mange prosent de liker hverandre, sier Svein.
Alle de fire guttene har gjort det.
- Ganske mye faktisk, forteller Ben og nevner at de nettopp har vært på leirskole.
Det var litt slowdansing en kveld. Men det var ikke noen i klassen som ble kjærester.
- Det er ingen i klassen som er kjærester nå, sier Alexander.
Håkon har vært forelsket flere ganger siste året.
- Det skjer jo noe når du møter en du liker veldig godt, sier han.
- Snakker du med noen om det?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Ja, jeg snakker med venner om det. Jeg snakker om den personen, om hva jeg liker med henne, og at jeg håper at hun liker meg. Sånne ting, sier Håkon.
- Men hva om dere blir lei dere. Snakker dere med noen om det også?
- Når jeg blir skikkelig lei meg vil jeg gjerne snakke med en venn om det, sier Ben.
- Hvorfor det?
- For hvis jeg hadde snakket med foreldrene mine hadde det gjerne blitt litt flaut. Man er gjerne litt mer åpen med noen man er sammen med hver dag på skolen, sier Ben.
Jeg vet ikke om de fire guttene er inspirert av Ronaldo eller Beckham, Justin Bieber eller One Direction, men hårprodukter, det bruker de. For de fire guttene er det håret som teller. Det er det de kan gjøre noe med.
- Håret er ganske viktig for meg og for guttene i klassen, sier Svein.
De kan gå på skolen uten å fikse på håret, men det er sjelden det skjer.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
- Jeg kan ikke komme på en dag der jeg har glemt å bruke voks, sier Alexander.
- Hvem betaler for voksen da?
- Mamma, svarer de og ler.
- Når jeg først får en boks med voks varer den en god stund, sier Ben.
De kan ikke bruke en hvilken som helst boks med voks. Merket er viktig.
- Først brukte alle Renati, så brukte mange Id, nå bruker jeg Define, sier Svein.
- Jeg begynte med gele, men syntes ikke det var noe bra. Så jeg gikk over til Define gele. Men så begynte flere å bruke Id, fordi det skulle være bra. Så nå bruker jeg det, forteller Ben.
- Det var en periode der alle sa: Hallo, bruker du den? Det er jo denne som er best, minnes Alexander.
- Jeg brukte Define først, så prøvde jeg Renati, men nå har jeg Id. Den er snart tom, så neste jeg kjøper blir nok Renati, sier Håkon.
- Hvordan får dere kunnskap om disse hårproduktene?
- Brødrene mine. Jeg har to eldre brødre, sier Håkon.
Ben går selv på butikken og spør de som jobber der hva de anbefaler. Alexander har tillit til de som jobber i butikken.
- De sier ofte i fra hvis det har kommet noen nye produkter.
- Noen er laget for kort hår, noen for langt hår og noen igjen for begge deler, forklarer Svein.
De fire guttene dusjer stort sett hver dag, i alle fall annenhver dag.
Guttene bruker hårprodukter, men ikke sminke. Svein har noen ganger brukt en fuktighetskrem som gjør at huden glinser litt. Men det er ikke så ofte.
- Av og til sprayer jeg litt parfyme på, før jeg går på skolen, sier Håkon.
Ben bruker deodorant etter gymmen.
- Hvis man har hatt gym eller løpt litt vil man jo ikke lukte svette, sier Ben.
- Noen bruker jo krem for å skjule kviser, ikke jeg, altså, sier Alexander.
I motsetning til flere av gutten i undersøkelsen snakker de ikke noe særlig om kroppen sin til hverandre.
- Bittelitt, kanskje, men ikke noe særlig, sier Alexander.
De fire guttene er ikke særlig opptatt av å ha store biceps eller sixpack (synlige magemuskler).
- Vi står ikke akkurat foran speilet og viser muskler, sier Håkon.
Men når det gjelder fysisk kontakt, som å gi noen en klem, har de ingen problemer med det. Man trenger absolutt ikke å være kjærester for å gi noen i klassen en klem. Men det skjer jo ikke hver dag, akkurat.
- Man kommer ikke bare bort og gir noen en klem, men jeg kan godt gjøre det, sier Alexander.
Ben mener det fins anledninger der det passer. For eksempel hvis man sier «ha det», eller «hei» etter ferien. Alexander nevner et ferskt eksempel fra leirskolen de var på i helgen.
- Her møtte vi elever fra andre skoler, og da vi dro ga vi klem til hverandre da vi sa «ha det».
Alle fire er enige om at gutter også kan klemme hverandre. Men det er flere jenter som klemmer hverandre enn gutter. Guttene er ikke redd for homostempel, spesielt fordi de går på en kristen skole. De mener det går en grense hvis gutter begynner å kysse.
De snakker gjerne om følelser både positive og negative. Og da er det ofte en god kompis som er samtalepartner. Men de har en anelse om at de i økende grad kommer til å snakke mer med foreldrene.
- Man går ikke til kompisen og spør om enkelte ting kompisen ikke har kunnskap om, da går man gjerne til sin far. Jeg tror jeg kommer til å snakke mer med pappa om enkelte ting etter hvert, sier Ben.
- Jeg har en bror i niende, og jeg tror han sier det meste til mamma, sier Alexander.
Tilbake i klasserommet treffer jeg jentene Rakel og Sunniva. Hva mener de er viktig hos en gutt som skal være populær? Kule klær, bra utseende eller å være grei?
- Alt sammen, svarer Rakel.
Sunniva er enig.
De mener guttene i klassen kan være litt barnslig når de sier dumme ting og ler av det.
- Mener dere alle guttene, spør Alexander litt forundret.
- Nei, ikke alle. De fleste, forsikrer Sunniva.
I et helt år fulgte han to elevgrupper mellom 6 og 12 år på en barneskole i en av Oslos drabantbyer.
Skolen hadde verken arbeiderklasse- eller middelklasseprofil og omtrent 15 prosent av elevene var minoritetsspråklige.
