«De prøvde å redde hverandre da de ble drept»

Denne uken fortalte den ukrainske pastoren Oleksandr Pavenko den dramatiske historien om sønnenes død til russiske kirkeledere i Oslo.

Pavenko har opplevd en fars verste mareritt i sommer, da sønnene ble bortført og drept.

Bare tre måneder etter at de døde, sitter han ved et restaurantbord i Oslo og deler den vonde historien.

Han er delegat på det russisk-ukrainske kirketoppmøtet som denne uken blir arrangert av Det norske bibelselskapet.

Senere på dagen skal han fortelle sin versjon av det som hendte for toppmøtets delegater. Blant publikum vil det da sitte folk som trolig bare har hørt den russiske versjonen av drapene, der det ble avvist at pro-prorussiske separatister var involvert.

Til Dagen har han tappert forklart hva som skjedde den forferdelige søndagen i begynnelsen av juni. Men da han skal fortelle om hvordan sønnene forsøkte å løpe i sikkerhet, mens bilen de satt i ble beskutt, da brister stemmen.

– De prøvde å redde hverandre da de ble drept.

Han svelger tungt og ser bort.

Å tenke på hvordan de kjempet for livet helt inn i døden, blir for vondt.

Vekkelse

Oleksandr Pavenko er tredje generasjons kristen og leder menigheten Transfigurasjonskirken i Slavjansk. Frem til 1985 var dette den eneste evangeliske kirken i regionen. Så, på begynnelsen av 1990-tallet, brøt vekkelsen løs. Samtidig som Ukraina fikk sin selvstendighet, fant folk i Slavjansk troen på Jesus.

– Et stort antall mennesker i byen vår ble kristne. For å klare å ta hånd om alle ble det dannet 13 søstermenigheter ut fra menigheten vår, forteller han.

Evangeliske kristne ble hardt forfulgt i Sovjettiden. Pavenkos bestefar, far og mor satt alle i fengsel i lange perioder. Moren måtte sone i fem år bare fordi hun hadde svart ja på et spørsmål om hun var kristen.

Heller ikke etter Sovjets fall ble evangeliske kristne fullt respektert i det østlige Ukraina. Mange så på dem som annenrangs borgere. Likevel fikk den veldige kirkeveksten gå sin gang uten at noen forsøkte å stanse dem. Pavenko understreker at ukrainske myndigheter hele tiden har gitt de evangeliske full frihet, men de negative holdningene i deler av folket har ligget der hele tiden.

Forfølgelse

Da pro-russiske separatister i vår angrep Slavjansk og valgte byen som hovedkvarter, dukket de gamle fordommene frem med full styrke.

– Separatistene ser på evangeliske kristne som svikere. De anklager dem for å ha forlatt moderkirken, den russisk-ortodokse kirke, og de er svært negative til alt som kommer fra Vesten. Ja, noen ganger ser de på evangeliske som spioner. At man har utenlandske telefonnumre på mobilen, eller har vært på besøk i vestlige land, kan være nok til å bli mistenkeliggjort.

Pavenko tror dette kan være en forklaring på at hans egen familie falt i unåde hos separatistene.

På flukt

Søndag 8. juni ble Slavjansk angrepet av opprørernes artilleri fra alle kanter. Likevel kom menigheten sammen for å feire den årlige treenighetsfesten. Gudstjenesten var slutt og folk hadde begynt å forlate kirken, da bevæpnede menn i umerkede uniformer dukket opp.

Mennene krevde at eierne av fire angitte biler måtte melde seg. Bilene tilhørte to av Pavenkos sønner, Reuben (30) og Albert (24) og to av menighetens diakoner, Viktor Bradarsky (40) og Vladimir Velichko (41).

– De fikk beskjed om at de var arrestert. Da de spurte «for hva?» fikk de ingen svar. Så ble de ført bort i bilene sine i ukjent retning.

Oleksandr Pavenko var i kirken da de ble bortført. Han så hva som skjedde, men klarte ikke å forhindre det. Senere fikk han vite at opprørerne var ute etter ham også. At de ikke tok ham denne søndagen, tror han kanskje skyldes at de ikke visste hvem han var.

– De andre barna ba meg forlate byen med det samme. De var redde for at jeg også skulle bli arrestert, sier Pavenko, som er far til åtte, syv sønner og en datter.

Frykten var berettiget. Naboer fortalte senere at separatistene oppsøkte familiens hus gang på gang for å lete etter ham. Senere brant de ned verkstedet hans der han produserte møbler.

Massegrav

Pastoren forteller at han og konen dro med det samme. De klarte å ta seg forbi flere veisperringer, før de nådde frem til trygghet på ukrainsk-kontrollert territorium. Der begynte de straks å ringe rundt for å oppspore sønnene.

Det viste seg at de unge mennene ble satt fri etter en dag i fangenskap. De fikk lov til å dra i en av de beslaglagte bilene, men kom bare et lite stykke før bilen ble beskutt.

Paradoksalt nok var det en mann som sympatiserte med opprørerne som fortalte familien sannheten. Denne mannen var satt til å begrave konfliktens ofre.

Det var han som fortalte hvordan de fire kristne unge mennene ble funnet. Og det var slik de fikk vite at Pavenkos sønner hadde forsøkt å løpe vekk og redde hverandre, men at de ble skutt etter få meter. At en av diakonene, som var en veltrent mann, hadde kommet seg 20 meter unna før han ble skutt. Og at den andre diakonen ble drept mens han satt i bilen, som senere ble funnet utbrent.

– Vi vet også at de ble torturert en hel dag. Vi har bilder som beviser det. Folk fra byen som var i fengsel samtidig med dem, har fortalt at de hørte dem, forteller Pavenko.

Det var også den nevnte opprørs-sympatisøren som kunne fortelle at de fire var lagt i en massegrav, og som kunne angi nøyaktig hvor de lå, tilføyer han.

Dette var den første massegraven som ble avdekket etter sommerens konflikt i Øst-Ukraina. Graven vakte internasjonal oppsikt. I følge nyhetsbyrået AFP lå det rundt 20 lik i graven. De andre likene var hovedsaklig pro-russiske separatister som døde i slaget om Slavjansk. Det russiske nyhetsbyrået RT stilte i en artikkel spørsmål ved påstandene om massegraven og hevdet likene ble fraktet til en grav fordi likhuset manglet strøm og ikke kunne kremere.

Elleve barn uten far

I juli ble Pavenkos sønner gravlagt på nytt. Nå hviler de side om side med de to diakonene på en gravplass i Slavjansk.

– Nå har vi tre enker og elleve farløse barn å ta vare på.

– Hvor henter du styrke til å gå videre?

Oleksandr Pavenko smiler trist.

– Min familie har lang erfaring med sorg og forfølgelse. Jeg er ikke den første som opplever dette, og jeg blir helt sikker ikke den siste, sier han og minner om Jesu ord om at «har de forfulgt meg, skal de også forfølge dere».

– Jeg tror at hva som enn skjer med oss her i livet, så er det en del av Guds plan for oss. Dessuten tenker vi at det virkelige livet ikke er det vi lever her, men det vi skal leve i evigheten.

– Min gjenløser lever

Ukrainske styrker har tatt tilbake kontrollen over Slavjansk. Oleksandr Pavenko har flyttet hjem. Det samme har en del av de mange andre evangeliske kristne som flyktet fra byen i sommer.

– De kommer langsomt tilbake, men mange er redde for at separatistene skal slå til igjen. En fra menigheten har opplevd så traumatiske ting i fangenskap at han aldri vil tilbake.

Pavenko nekter for at han er bitter, verken på Gud eller mennesker. Igjen peker han på foreldrene og besteforeldrenes eksempel i oppveksten.

– Til tross for alt de opplevde, snakket de aldri nedsettende verken om myndighetene eller om russerne. Og én ting vet jeg, sier han, og plutselig gnistrer det i øynene mens han siterer Jobs bok:

– Jeg vet at min gjenløser lever. Dét er fundamentet i livet mitt.