Bakom synger Holocaust

Begeistringen ligger i luften hver gang bestefar Kohn møter sin nå 11 måneder gamle sønnesønn. Isak er storfamilien Kohns friskeste skudd, en synlig spire på en gren djevelske krefter ville utradere helt.
Holocaust tok 6 millioner jødiske liv, men jødenes fiender i Europa fikk aldri fullført.


Frontfigur

I Norge er det få jøder. Ervin Kohn har vært frontfigur for en liten norsk minoritet siden i fjor. Det har vært travelt.

2012 er året da det ble vitenskapelig påvist at flere hundre tusen nordmenn har antisemittiske holdninger. Jødehatet viser sitt ekle ansikt på nytt, og det er Kohn som forteller hva det gamle skrømtet gjør med snaut 2000 norske jøder.

Når det 26. november ble minnet at det var 70 år siden hundrevis av norske jøder ble sendt i døden, er Kohn sentral. Han tar imot Kongen i synagogen samme kveld. Han stiller i TV-intervjuer og til debatt, om omskjæring, hatytringer og terrortrusler. Han virker medievant.

Kohn styreleder i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo og forstander i menigheten ved St. Hanshaugen. Men han snakker på vegne av alle i den norske mosaiske flokk - hittil uten at noen har klagd, visstnok.


Foreldrene overlevde

Ervin Kohn er norsk som noen, selv som innvandrer. Røttene slynger seg gjennom Europa, et kontinent som skulle renses for sånne som ham.

Han ble født ti år etter 2. verdenskrig, men bærer krigen med seg. Den er bassgangen i slektens melodi. Når jødehatet kvikner til, dirrer det kraftig i de tykkeste strengene. Krigen er alltid der. Holocaust er over, men forsvant ikke.

Hitlers plan var at begge foreldrene skulle dø straks de ble unyttige.

Det var hverken meningen eller sannsynlig, men de var unge og sterke, og moren, Blanca, kom levende fra Auschwitz-Birkenau og Bergen-Belsen, faren, Akiva, fra slavearbeid i Ungarn. Og: Blanca var barnløs.

Søsteren og hennes datter ble dirigert rett i gasskammeret. Selv ble hun sortert i motsatt retning, til blodslit og fornedrelse - og overlevelse.


Angitt av naboer

Foreldrene kom fra Sighet i Ungarn. Der var det ikke noe å vende tilbake til etter krigen. Blanca var en av fire i en søskenflokk på ti som vendte tilbake til ingenting. Akiva var yngst av tolv - og eneste overlevende.

De fleste gjenfant få eller ingen slektninger, men naboene som anga dem, var der. De hadde også tatt ivrig del i mellomkrigstidens pogromer.

Blanca, Akiva og sønnen Ervin slapp ut gjennom Jernteppet på andre forsøk, i 1960.

Blanca giftet seg med Akiva i 1945. Barnløsheten som reddet henne i Auschwitz, varte ved, men etter en operasjon kom Ervin til verden sommeren 1955 - «Ti år forsinket», fortalte hun sønnen som forble enebarn.


Løvetannbarn

Ervin var fem ved ankomst Norge. Fra Ungarn husker han lite, men blant minnene er køen for å få kjøpe poteter.

- Norge var en annen verden. Det var fritt, husker han.

Men oppveksten var skyggelagt. Foreldrene overlevde historiens verste folkemord, men fortsatte å betale en pris. Blanca slet med manisk depresjon livet ut.

- Jeg er formet av at far dro og at jeg måtte ta meg av mor. Noen sier jeg er et løvetannbarn. Hun var hospitalisert minst en måned i året, sier han.

Unge Ervin ble boende hos fetteren Herman Kahan fra han var 12-13 år. Herman ble Ervins forbilde, som vellykket næringsdrivende, som far og som trofast ektemann.


Ikke tabu

- Du er preget av krigen uten å ha opplevd den?

- Krigen var et daglig tema. Og samtidig ikke et tema. Mors sykdom var hver dag en påminnelse om resultatene av den. Men vi sank ikke ned i håpløshet og selvmedlidenhet. Det var ikke noe hjelp i det.

- Fikk du vite hva de hadde gjennomlevd, eller var det tabu?

- Nei, de fortalte. Mamma fikk for eksempel et spadeslag over hodet fra en tysker og ble kastet naken ut i snøen midt på vinteren. Hun fortalte om barna som ble brukt i eksperimenter. Far fikk et slag over nakken da han bøyde seg ned etter noe potetskrell. Det var ikke lov.


Sang i kirkekor