Armenernes stille flukt fra Irak

Korset står der for å beskytte landsbyen mot ondskapen som herjer i regionen. Men én for én forsvinner landsbybarna fra den kristne landsbyen på grensen mellom Irak og Tyrkia.

Ved en liten bakketopp overfor landsbyen Karavila reiste befolkningen et kors tidligere i år, etter at Islamsk stat (IS) hadde rykket frem og inntatt kristne landsbyer lenger sør, i området nord og øst for Mosul.

– Vi reiste korset for at det skulle beskytte oss, sier Gorgis Askender Zado, ordfører i den lille landsbyen ved Khaburelven, en sideelv mellom Irak og Tyrkia som også utgjør den fysiske grensen mellom de to landene. Det er bare noen hundre meter over til grensen.

Les også: Armenia truer med krig

Landsbyen består av små murhus, nesten uten inventar. Her bor det 65 familier, rundt 280 personer.

Ordføreren forteller historien om hvordan de kom hit, de armenske kristne som har tatt tilhold i denne delen av Irak, en times kjøretur fra den nærmeste grensebyen, Zakho.

Det var dagen osmanerne kom til Takie, en liten landsby på den andre siden av grensen. Dette var i 1918, ifølge ordføreren i landsbyen. Soldatene som kom hadde ordre fra sultanen i Istanbul om å utrydde armenerne, som ble anklaget for å stå i ledtog med det osmanske rikets fiender.

Soldatene gikk til presten i landsbyen og samlet landsbyen ved elven. De ga ham et valg.

– Enten skifter dere religion, eller så dør dere.

Én av landsbyens menn gikk frem til soldatene. Han trakk frem et kors av lommen.

– Hvis jeg blir muslim, hva med korset?

– Hvis dere ikke bytter religion, dreper vi dere», var svaret han fikk.

– La oss be i noen minutter», tryglet presten.

Den dagen ble Khaburelven farget rød. Bare kvinner og barn ble spart. Blant de som overlevde var foreldrene til ordfører Gorgis Askender Zado, som har fortalt ham denne historien.

Les også: Mitt hjerte er knust

Omflakkende tilværelse

Som svar på osmanrikets interne og eksterne utfordringer, ønsket ungtyrkerne å etablere en homogen nasjon etter mønster fra europeisk høyrenasjonalisme. Under dekke av 1. verdenskrig rensket og massakrerte ungtyrkerne Tyrkia for de det oppfattet som rivaliserende minoriteter, da særlig kristne armenere, grekere, assyrere og kaldeere.

I årene etter fulgte et liv i frykt og usikkerhet for de overlevende. Familiene ble spredt, noen forsvant, andre reiste fra landsby til landsby.

Etter en omflakkende tilværelse fikk de kristne fra byen Takie i årene før andre verdenskrig tillatelse av en kurdisk høvding i områdene til å slå seg ned i Karavila, på den andre siden av grensen. Selv om Irak og Tyrkia for lengst var blitt selvstendige stater var grensene fortsatt porøse, og det var Agha Aziz Yaqos som i virkeligheten styrte begge områden langs elvebredden. De kristne fikk sin egen lille landsby på en ubebodd flekk langs elvebredden. Jorden var rik og fruktbar, og familiene slo seg ned. Livet virket lysere. Men raskt ble situasjonen nok en gang vanskelig for de kristne armenerne.

Ny katastrofe

På 60-tallet gjorde kurderne opprør mot den irakiske sentralmakten. Som mange ganger før ble de uskyldige ofre i en konflikt mellom andre. I 1967 kom den irakiske sentralregjeringens soldater til landsbyen.

– Dere støtter kurderne, fikk landsbybarna høre.

De prøvde å forhandle, de prøvde å forklare at det ikke stemte, det var ikke riktig, de hadde ikke noe med det kurdiske opprøret å gjøre. Landsbyen ville bare leve i fred, dyrke jorda og sørge for etterkommerne.

Soldatene ba landsbyen betale en særegen skatt for kristne, jizya, en skatt som ble innkrevet i det gamle, osmanske riket, men som ble fjernet i 1856.

– Vi har ikke penger, svare landsbyens representanter.

I stedet tok soldatene tre voksne menn. De ble skutt på stedet og kastet i elven. Nok en gang blandet blodet seg i Khaburelven.

Urolige år fortsatte. Saddam Hussain tok makten i Irak og klarte etter hvert å kvele det kurdiske opprøret. Så, i 1975, skjedde katastrofen. Landsbyens innbyggere ble deportert. De ble hentet i lastebiler og tatt med til en by lenger sør.

– Jeg jobbet som lærer i en annen landsby. Det var om høsten og jeg kom hjem. Men det var ingen der. Jeg fikk høre at de hadde blitt flyttet til en landsby 30 kilometer unna. Dette var nå en militærsone, forteller ordfører Gorgis Askender Zado.

Selv dro han til Bagdad og studerte. Senere fulgte militærtjeneste under den blodige krigen med Iran. Først på 90-tallet kunne han og de andre dra tilbake, etter den første Irak-krigen, da amerikanerne innførte flyforbudssone for den irakiske hæren over de kurdiske områdene lengst nord.

– Etter hvert begynte noen å dra tilbake. Vi også.

Sakte okkupasjon

Men problemene var ikke forbi. En familie fra yazidiminoriteten hadde slått seg ned ved landsbyen i de kristnes fravær. Selv om de fikk ordre i 2005 om å flytte derfra, ble de værende. I 2007 kom en komité fra den kurdiske regionalmyndigheten som nå hadde tatt makten i regionen og besøkte området. De slo fast at yazidiene måtte flytte, og tilbød dem jord et annet sted. Men de ble like fullt værende.

I 2006 kom en kurdisk–muslimsk familie fra stammen Guli. De flyktet på grunn av en blodfeide med en annen familie i en annen landsby. Landsbyen tok dem imot, men ga også beskjed om at de forventet at de skulle dra når blodfeiden var over og problemene ble løst.

Men de ble. Dyrket jord og bygde hus. De bygde også en skole. I 2010 fikk de beskjed av de kurdiske regionalmyndighetene om å dra og tilbudt 225 millioner irakiske dinar i kompensasjon. Nå dro de.

Men. De hadde tatt den fruktbare jorden langs elvebredden og dyrket den opp. Og de kom tilbake for å dyrke og høste jorda. De kristne følt seg maktesløse. De hadde ikke lenger tilgang på den fruktbare jorden langs elvebredden. Nå har de gitt opp håpet om å få jorden tilbake. Flere komiteer har vært der og undersøkt situasjonen, men ingen ting har skjedd.

De kristne har også blitt lovet å få en andel av avlingene. Men det kommer aldri.

– Vi får ikke mer enn tilsvarende én million irakiske dinar, forteller ordføreren.

Stille flukt

Det er 280 innbyggere i landsbyen. Men blant dem er det bare mellom 60 og 80 personer under 40 år. Inkludert barna. Ungdommen forsvinner. Som i mange andre områder av Midtøsten pågår det en stille flukt fra Karavela. Regionen tømmes langsomt for kristne, og om trenden fortsetter vil områdene i det østre Anatolia og det gamle Babylon snart være tømt for kristne. Utvandringen startet på 90-tallet og har bare fortsatt.

De drar, alle andre steder, helst til ikke-muslimske land. Mange har dratt til Europa, til Belgia og Frankrike, der det bor andre armenere. Noen har dratt til Australia.

– Hvis andre tar jorda vår, hva skal vi leve av, spør Gorgis Askender Zado. Hans egen datter og hennes ektemann har flyttet til Belgia.

Men nå har nye kommet til. Kirken i landsbyen huser familier som har flyktet fra Islamsk Stat (IS) lenger sør i landet. Men her finnes ikke levebrød, ingen jobber eller noen framtid.

– Det finnes ikke arbeid her, sier naboen til Gorgis, Adwar Hana Qiryaqos. De er begge godt voksne menn i 60-årene og har vært vitner til bølger av forfølgelse. Fra 1. Verdenskrig og frem til våre dager har kristne blitt forfulgt og marginalisert. Islamsk Stat (IS) er bare det siste og verste eksempelet.

– Jeg tror vi blir straffet av Gud, for våre harde hjerter, sier Gorgis Adwar.

– Hva skulle ellers grunnen være?