Det største takkeemnet
Det største takkeemnet
Jeg sto en dag i april bak en enkel prekestol og siterte Joh 3.16. Stedet var en fjellby i Armenia. Da tolken hadde oversatt verset, smilte alle. Så pekte de opp på veggen. Der sto det. Med store armenske bokstaver.
Les også: En kraftkilde
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ordene i Joh 3:16 dominerte det lille møtelokalet. Dette levde de på. Det ville de dø på. Jeg fikk noe å tenke på. Jeg har jo kunnet dette verset utenat – i 55 år. Men hva står det egentlig der? Det står at Gud elsker verden. «Verden» er oss alle. Hans kjærlighet er ikke begrenset. Nei. Verden er alle. Og den er meg. Jeg – både det jeg som kalles facebook-jeg, og det jeg som er under overflaten. Det står at Gud elsker slik at han ga. Han ga Sønnen. Sønnen er like evig som Gud selv.
Alt er skapt ved ham (1:1–3). Han er den eneste i sitt slag. Den enbårne. Han ble gitt. Til oss. Han kom som et menneske. Men at Gud «gav sin sønn» innebærer mer enn at «ordet ble kjød» (Joh 1:14). Han ble gitt i døden. Han ble gitt som offergave. Han ble gitt for synderes synder. Han ble gitt for en verden av fiender. Målsettingen var klar, og den hadde vært det fra evige tider: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Av alle takkeemner er dette det største. I Norge og i Armenia.
