– Alt er mulig når du satser

Svømmetalentet fra Fitjar sitter godt plassert i sofaen. Det ene beinet er trygt plantet på golvet, det andre har hun satt igjen i gangen etter fotograferingen. Mariann er vant til å «kle av seg» for fotografen, og synes det er uproblematisk å posere ved siden av protesen, som visstnok trenger å bli reparert. Men akkurat nå har hun viktigere ting å tenke på. Paralympics i Kina i september er det store målet der fremme, som rykker stadig nærmere, og hardtreningen har begynt. Seks timer om dagen er ikke uvanlig for Fitjar-jenta som stortrives i vannet.

– Der føler jeg meg fri. Der kan jeg ta av protesen og fly gjennom vannet, sier hun.



17 verdensrekorder

Mariann har satt 17 verdensrekorder i svømming. Den første tok hun ett år etter at hun hadde begynt å svømme aktivt. Det er seks år siden til høsten. Nå tror svømmetrener Stig Leganger-Hansen at hun har store muligheter til å bli blant de beste.

– Hun tok sølv i VM, og hvis hun leverer opp mot sitt beste, kan hun ta gull, tror han.

Han beskriver henne som treningsivrig, utholdende og teknisk god.

– Hun er flink til å utnytte de gode sidene sine og gir mye av seg selv, sier han.

Anne Kristin Tuen som hun deler leilighet med, tar også i bruk superlativene når hun skal beskrive venninnen: positiv, flott person, smilende, glad, utadvendt, tilgjengelig osv.

– I tillegg har hun et avslappet forhold til at hun mangler et bein og er stolt av den hun er, mener hun.

Da Mariann begynte å trene aktivt, begynte hun først i Bergen handicap-idretsslag, men treneren så ganske fort talentet, og kort tid etter var hun blitt en del av Vestkantsvømmerne.

– Jeg pleier ofte å si at det året jeg begynte å svømme litt, var jeg innom et stevne i Stavanger. Året etter satte jeg verdensrekord på samme stevne, så det gikk ganske raskt.

– Hvordan er det mulig å bli så god på så kort tid?

– Det krever jo et visst talent når du begynner. I starten trente jeg ikke så mye heller, men etter hvert som treningsmengden økte avanserte jeg fort. I starten «perset» jeg hele veien på stevner. Det gjør jeg ikke nå lenger. Nå har det jevnet seg ut, forklarer hun.



Økt press

Presset har økt betydelig siden hun var med i Athen i 2004. Da oppnådde hun fjerdeplass som beste resultat, men til høsten går hun for pall-plassering.

– Jeg har selvfølgelig lyst til å høre den norske nasjonalsangen, sier hun ubeskjedent.

– Er alt annet enn gull et nederlag?

– Nei, absolutt ikke. Det viktigste er å kunne sette personlig rekord. Da har jeg en egenutvikling og tar et skritt i riktig retning.

Pågangen fra media har vært klart større denne gangen. En journalist ringer midt i samtalen. Han vil gjerne treffe gullhåpet, og lurer på om hun skal hjem snart.

– Nå var jeg jo hjemme i helgen da, forklarer hun, og ramser opp hva som står på programmet fremover: Ungarn neste uke, og NM på Hamar om kort tid. Siden blir det trening med landslaget i Oslo, og en snartur til kjæresten i Nord-Norge.

– Men jeg skal trene der også, forsikrer hun.

Det går i ett fram til Paralympics med treningsleirer og precamp i Shanghai, som er siste innspurt før Beijing.

Ifølge moren, Bjørg Lise, blir det ikke så mye tid til familien nå.

– Og når hun først er hjemme, må hun trene da også, sier hun.

Men hun legger ikke skjul på at hun er stolt av det datteren har oppnådd.

– Det er stort at hun er blitt best i verden, synes hun.

Mariann lader opp med masse trening, men også mentalt. Det gjelder å ha den rette innstillingen, og være skjerpet. Nervøsiteteten må for all del ikke ta overhånd, og her kommer Gudstroen inn som en positiv faktor.



– Støtte av Gud

– Troen er en del av meg hele veien, uansett hva jeg holder på med. Den gjelder i alle situasjoner, like mye på trening som på bedehuset. Jeg har fått mye støtte av Gud, sier hun.

Hun er takknemlig for troen, som har vært til stor hjelp i vanskelige tider, og hun nøler ikke med å si at Gud har gjort ulykken til noe bra.

– Selvfølgelig er det situasjoner der jeg kjenner meg nedfor. Da kommer spørsmålene, men når jeg ser det store bildet, opplever jeg at det amputerte beinet er en god ting. Jeg ville ikke gjort om på det. Det har formet mye av livet mitt. Det er ikke sikkert jeg ville vært der jeg er nå, om jeg hadde to bein, sier hun.

Mariann var to år gammel da ulykken skjedde. Hun løp over veien og ble påkjørt av en bil. Venstre fot var ikke til å redde. I tillegg fikk hun skader i høyre hånd og arm. Det ble mange turer inn og ut av sykehus, og fortsatt fornemmer hun lukten og fargene.

– Jeg forbinder sykehus med å ha det vondt. Det ble mange operasjoner i foten, i kneet og i armen.

Men gjennom motgangen utviklet hun tålmodighet og utholdenhet, to egenskaper som har vært viktige på vei mot toppen.

– Det har vært avgjørende for å komme så langt og for å beherske hverdagen.

Mariann har hele veien sett mulighetene, og ikke begrensningene. Hun har sagt til seg selv at alt er mulig, bare hun går for det og har vilje til det.

– Den innstillingen har jeg hatt hele veien. Jeg har aldri vært bekymret for at det ikke skulle gå bra med meg. Jeg har sett folk som har hatt det verre, og som greier seg fint. Så hvorfor skulle ikke jeg kunne greie det også?



Tøffeste utfordrer

Den tøffeste utfordreren i Paralympics blir Heather Fredericsen fra England. Hun er verdensrekordholder. På friøvelsene tror hun at amerikanske Jessica Long blir vanskelig å slå, selv om hun mangler begge beina.

– Til gjengjeld har hun to friske armer, sier Mariann, som ikke er opptatt av hvillket handicap konkurrentene har.

– Du må hele tiden se på funksjonen, og hvordan de bruker det de har, forklarer hun.

Det vil alltid være sprik i en klasse, mener hun. Det hadde kanskje blitt mer rettferdig hvis utøverne ble delt inn i flere klasser, men hvor mange konkurrenter ville du fått da? spør hun.

– Er det nødvendig å trene så mye som du gjør nå?

– Ja, svarer hun kontant. – Svømming krever veldig mye trening, og du skal trene mye bare for å holde deg på et visst nivå. Skal du ha utvikling må du trene mer, og for å være best må du trene enda mer.

Mariann har måttet tåle mye stirring fra folk på grunn av det amputerte beinet.

– Jeg har aldri hatt problem med det, selv om alle ser; unge og gamle. Jeg kan forstå det. Sånn er det når noe er annerledes. Men noen ganger møter jeg folk som ikke har hemninger, og da hender det at jeg stirrer igjen.

Hun liker at folk tar kontakt og spør, istedenfor at de lager seg sine egne antagelser og gjetninger, som hun sier.



Stolt

– Er du stolt av den du er?

– Ja, men jeg merker at jeg har blitt stoltere med årene, etter at jeg har fått til noe i livet.

– Media er jo veldig fokusert på den foten du ikke har?

– Det er greit. Det er jo det som skiller meg ut fra andre, men jeg vil jo helst at de går mer i dybden enn det.

Troen til svømmetalentet har det vært lite fokus på. Når hun får spørsmål om hva hun gjør på fritiden, nevner hun Delk, menigheten hun går i, men journalister generelt er lite nysgjerrige på akkurat den biten.

Når hun reiser til Kina i september blir hele familien med: Mor, far, søsken og kjæresten.

– Det betyr veldig mye, og OL er jo noe av det største en kan oppleve som idrettsutøver. Å ha et mål der fremme som en jobber mot, og se det oppfylt. Det er jo dèt det handler om, sier hun.