Vi må snakke mer om alkohol og helseskader

Internasjonal forskning på alkohol og helse de siste 20 årene viser vesentlig klarere sammenhenger mellom alkohol og sykdom, lidelse og død, enn det som ligger til grunn for mye av den gjeldende politikken og helsearbeidet i Norge.

Helsevesenet, fastleger og annet helsepersonell sitter med nøkkelen til å redusere skadevirkningene av alkohol i samfunnet. Vi mener at det kan spare mange for helseproblemer. Men det er behov for mer kunnskap - og kunnskapen må deles! Dette er vårt hovedpunkt i innspill til ny nasjonal alkoholstrategi.

Det fine med å legge en ny strategi, er at det tvinger oss til å oppruste kunnskapsgrunnlaget om alkohol og helse. Vi trenger ny kunnskap, vi trenger å dele kunnskap vi har, og vi trenger mer kunnskap om alkohol og helse inn i studieløpene til leger og helsearbeidere.

Internasjonal forskning på alkohol og helse de siste 20 årene viser vesentlig klarere sammenhenger mellom alkohol og sykdom, lidelse og død, enn det som ligger til grunn for mye av den gjeldende politikken og helsearbeidet i Norge. Fordi det er så vanlig å drikke alkohol, kan det derfor bety mye i et folkehelseperspektiv å styrke kunnskapsgrunnlaget.

I rusbehandlingen bruker vi dette. Nå er tiden inne for å få med oss resten av helsefeltet for å for å få kunnskapen ut til alle. Helsevesenet, fastleger og annet helsepersonell sitter med nøkkelen til å redusere skadevirkningene av alkohol i samfunnet. Vi mener at det kan spare mange for helseproblemer.

Vi vet at helseskadelig alkoholforbruk er en underliggende årsak til mange innleggelser ved norske sykehus hvert år. Ifølge Helsedirektoratet er nærmere 600.000 personer, eller hver tredje pasient som årlig legges inn ved norske sykehus, innlagt på grunn av direkte eller underliggende rusrelaterte problemer.

Når et så stort antall helseskader, innleggelser og alvorlige sykdommer skyldes alkohol, må vi begynne å snakke høyt og kunnskapsbasert om dette helseproblemet.

I rusbehandlingen snakker vi med pasienter hver dag om dette. Men verken fastleger eller somatisk helsepersonell i norske sykehus bruker tilgjengelig kunnskap om alkohol og helserisiko systematisk i møte med pasienter.

Mens røykere som regel får høre sannheten om helserisiko, er alkoholbruk dessverre et ikke-tema for mange leger, med mindre det er en åpenbar sammenheng mellom sykdom og alkohol, eller at pasienten er gravid. Mange opplever at spørsmål om alkohol er å tråkke inn i folks privatliv.

Nyere tilgjengelig forskning på alkohol og rus er ikke publisert i allmenn-medisinske tidsskrifter. Det er heller ikke vektlagt tydelig nok fra norske helsemyndigheter at dette er noe helsevesenet må jobbe systematisk med, både i forebygging og i behandling.

Alkohol og helse vies heller ikke nok oppmerksomhet på høyskoler og universiteter som utdanner leger og helsepersonell.

Å utarbeide retningslinjer til leger og helsepersonell om å ta opp alkoholvaner, også med pasienter uten helt åpenbare alkoholrelaterte sykdommer, eller rusproblemer, vil kunne bidra til å sette de samme pasientene i stand til å ta informerte valg.

Det å sette alkohol høyere på dagsorden i utdanningen av helsepersonell vil bringe reduksjon av alkoholbruk inn som en mer naturlig del av pasientbehandlingen. Derfor mener vi at det må være en prioritert oppgave i den nye strategien. Vi som jobber med rusbehandling er klare til å bidra til kunnskapsløftet helsevesenet trenger.

Det er enklere og billigere å forebygge – enn å reparere menneskelige skader. Å forebygge handler om å hindre at rusproblemer oppstår, og utvikler seg. Da må det settes av nok ressurser til forebyggingsarbeid både lokalt og nasjonalt.

Når vi drikker alkohol, må vi få vite mer om den risikoen vi utsetter oss for. I tillegg til helseproblemer har problemdrikking store konsekvenser for flere enn den som drikker.

Vi som jobber med rusbehandling, vet hvor mange som blir syke bare av å leve nær problemdrikkere. Ikke bare psykisk sykdom, også somatisk. Derfor er det et stort tankekors at vi snakker så lite om helserisiko og alkohol, mensalle kjenner helserisikoen ved å røyke.

Kunnskapen er tilgjengelig, den er tydelig kommunisert fra helsemyndigheter, og den gjentas av helsepersonell og fastleger hver eneste dag til norske pasienter. Det gir folk et informert valg og en mulighet til å styre risiko knyttet til egen helse. Det er en viktig grunn til at antallet røykere har stupt.

I Norge er det utbredt sosial aksept for å drikke mer enn det som er anbefalte ukentlige mengder alkohol. Når vi vet at folks fysiske helse kan ta skade av etnormalt konsum, må folk få kunnskap om det. De må også få vite hvordan risikodrikking kan utvikle seg til problemdrikking.

Da må andre enn rusbehandlerne i helsevesenet snakke om det. Vi kommer jo først inn når rusproblemet har fått utvikle seg.

Fastlegene har en svært viktig rolle. De har den beste forutsetningen for å kunne oppdage hjelpebehov, samt kartlegge barn og unge som er i risiko ved å vokse opp i et hjem med rusrelaterte problemer.

Fastlegen har ofte en relasjon til sine pasienter som gjør det lettere å snakke om alkoholbruk. Det finnes også kartleggingsverktøy som kan brukes.

Mennesker med rusrelaterte problemer har, etter vår erfaring, ofte blitt møtt med manglende kunnskap om alkoholens skadevirkninger og behandlingstilbud som er tilgjengelige. Det er fortsatt tabu og en rekke myter knyttet til det å ha et alkoholproblem.

Derfor trenger vi å oppdatere det norske kunnskapsgrunnlaget. Vi trenger bedre deling av kunnskap på tvers i helsesektoren. Vi trenger å trene helsepersonell i å overkomme tabuer og stigma, og snakke om alkohol og helse med pasientene og folk flest.